Svenske Anders Osborne, som etter mange år sentralt i blues- og rootsrockmiljøet i New Orleans må anses for å være minst halvt amerikansk, slo til med sitt livs album med forrige American Patchwork. Hans debut for bluesens kanskje viktigste plateselskap Alligator. Og nå er han tilbake med det som fort kan vise seg å være årets album. Han gyver på med samme sydende, intense, slidegitarhvinende, men innimellom også lavmælte blues/soul/gospel-dynkede låtskriver-nerve som gjorde at man fikk ståpels for 2 år siden. Og han sørger for å holde
musikken så dynket i den New Orleanske gjørma at selv Dr John må rødme bak hattebremmen.
Anders Osborne handler om sterke følelser. En slags blanding av sluggerens rockeføtter og en personlig rootskompasskurs som føles like intens som Bob Marley i sin reggae. Eller Ben Harper med sin afroinspirerte bluesrock. Hovedsaken er at tekstene og musikken dirrer av lidenskap og sjel. Følelsene på for eksempel syv og et halvt minutt lange ”Mind of a junkie” når et register som det er evigheter siden Eric Clapton gjorde. Eller Paul Simon for den saks skyld. Så hvorfor får ikke denne karen gullplater i bøtter, invitasjoner fra Det Hvite Hus, og Grammyprisen i 3-4 kategorier? Fordi verden er og alltid vil være urettferdig!
Følelsene Anders bretter ut på sitt andre Alligator-album er av dem du ikke kan gå i bue utenom. Tekster fra helvete man lever i som avhengig, triumfen man føler når man slipper løs og heler seg. Alligator innrømmer at de aldri har gitt ut en plate som ligger lenger unna bluesens ide. Men at de heller aldri har gitt ut en plate som har hatt en mer helende effekt, som har gått mer til sjelen og dypet slik bluesen på sitt beste gjør. 
Det er ingen motsetninger her. Det finnes to typer musikk. God og dårlig musikk. Her tar du heisen til topps. Gitarkollega Paul Barrere fra Little Feat stikker innom som låtskriver sammen med Anders på to låter. New Orleans-legenden, den blinde pianolegenden Henry Butler, verdens fineste mann, gjør det på en annen.
Du som skjønner god musikk – følg pilene bare. De peker til New Orleans og denne utvandrede svenskens helende prosess. Tittelsporet alene, på over 11 trippy minutter som du aldri ønsker skal ta slutt, er årets låt å cruise med i bilen i sommer. Det er så herlig med en artist med visjoner, som vil si deg noe, gi deg noen følelser, åpne noen dører du ikke har gått gjennom før. Anders nye album er årets album så langt for meg, og der hans forrige American Patchwork var ujevn har denne ingen svakheter. Hvilken norsk konsertarrangør er den første til å skjønne at dette er dagens Eric Clapton?