Jeg husker første gang jeg hørte H.P. Lange på en brønsj på Notodden Bluesfestival. Tror det må ha vært helt på tampen av forrige århundre. Jeg husker jeg ble helt fjetra av den unge dansken som spilte førkrigsblues som om han skulle være fra Clarksdale og ikke Århus. Siden den gang har jeg hørt prestesønnen flere ganger, både som solo­artist og med bandet sitt. Og aldri har jeg gått skuffa fra en av hans konserter. Han kan sin førkrigsblues-ABC til fingerspissene, og vet å formidle den med ekthet, men likevel tilgjengelig ut over “bluesmenigheten”. Dessuten lager han egne sanger som ikke står tilbake for de coverne han framfører. Kanskje derfor han har greid å livnære seg som bluesmusiker i 30 år. Jubileet blir markert med albumet “Trackin’ My Blues - Thirty Years” og inneholder, som en Langekonsert, en god porsjon blues-covere fra Mississippi og dalstrøka deromkring, samt et knippe egenskrevne låter. På tre låter er han alene med sin gitar, resten er krydra med piano, trommer, bass, munnspill, mandolin og banjo, alt porsjonert ut slik det passer låtene. På Son House-låta “Preacing’ The Blues” er didgeridoo brukt med stort hell. Et av albumets høydepunkter. Et annet er Sleepy John Estes’ “Drop Down Mama”, der mandolin og munnspill gjenskaper den særegne sounden til Estes, Yank Rashell og Hammie Nixon. Charlie Jordans “Keep It Clean” har blitt til en jugbandsak, og trad-låta “Shoutin’ Bread” har fått en bluegrass-twist, med banjo og det hele. Og instrumentalen “Decatur St. Rag” (viktig musikkgate i New Orleans) er som tittelen antyder ragtime. En låt synes jeg nok H.P. kunne bytta ut. Robert Johnsons “Crossroad Blues” har vi nok versjoner av, og denne versjonen tilfører ikke noe nytt. Men alt i alt en trivelig time sammen med en av Nordens beste tolkere av akustisk blues og hans dyktige venner. Men det er et ganske stort men. For ti år siden, da Lange feiret tyveårsjubileum som artist, ga han og ut et samlealbum, en dobbel-CD. Og alle de femten låtene her, minus to, er å finne på “20 Years Anniversary”. De to er nyere egenskrevne “Lies & Cheat” og “Travelin’ Man Blues”, og er absolutt blant albumets beste. Likevel er fasiten: Har du nevnte dobbeltalbum i hylla er innkjøp unødvendig. Hvis ikke, løp og kjøp, og du har musikk som du kan kose deg i mange lange sommernetter.