Nok en høykvalitetsutgivelse fra Bettye LaVette. Hun fortsetter å søke opp utsøkt låtmateriale fra tradisjoner som ikke så mange andre soulsangere prøver seg på. Den raspende stemmen med den intense innlevelsen framtrer også med mer dempet akkompagnement enn vanlig er i sjangeren. Her er praktisk talt ikke blåsere og ingen strykere. Det hele er temmelig nedstrippet med keyboards og gitar som hovedinstrumentering. Produsent er denne gang Craig Street som er kjent for sine innspillinger med Cassandra Wilson, Norah Jones og Lizz Wright, for å nevne noen. 
Med sin desperate tolking Dylans “Everything Is Broken” som åpningsspor slår LaVette an tonen. Desperasjon, oppgitthet, et samfunn uten framtid  – men Dylans språklige overskudd gir likevel håp. Black Keys’ “I’m Not The One” og Neil Youngs “Everybody Knows This Is Nowhere” er omarrangert og har  LaVettes personlige stempel over det hele.  Den engelske folk-klassikeren “Dirty Ol’ Town” av Ewan McColl blir i Bettye LaVettes framføring til en skildring av forfallet i hennes hjemby Detroit. Den kommer til og med to versjoner, den første er en aggressiv midtempo, den andre er albumets langsomme  avslutningslåt, som en resignert langsom danselåt med ekko på skarptromma. Det er noe Tom Waits-aktig over både arrangementene og tekstene på mange låtene, og Waits’ egen “Yesterday Is Here” er da også blant sangene. Men er alt preget av rennesteinsrealisme og storby noir?
Tittelsporet er svaret på at det finnes håp, og “Thankful N’ Thoughtful” er da også den eneste rendyrkede soullåta på albumet, tatt fra Sly Stones soloalbum Fresh. Her er Bettye LaVette oppglødd og sørstatsfunky over tremolotung gitargroove. 
Dermed er dette et av LaVettes beste album på Anti og en verdig markering av hennes femtiårsjubileum som plateartist.