Med en pressemelding som varsler om kultursosiologisk «lovbrudd», gir Knut Reiersrud Band og Trondheimsolistene seg Schubert og Brahms i vold på sin nye utgivelse Infinite Gratitude. Albumet er basert på førstnevnte komponists strykekvintett i C-dur (D 956, andre sats) og Brahms strykesekstett i B-dur (opus 18, andre sats). Mesteparten av sekvensene er basert på nye arrangementer av de originale komposisjonene, mens noen deler er nykomponert av Reiersrud selv og tagentmester David Wallumrød. 
Hvordan låter så sluttresultatet? Helt nydelig, spør du undertegnede. Mens Trondheimsolistene spiller sin del av verkene etter originalpartituret, er det Knut Reiersruds Band sin opp-gave å improvisere rundt disse, samtidig som bandet utvider og forsterker selve klangligheten og lydbildet. Prosjektet låter like fullt mer som et formfullendt og organisk hele enn en ufullendt konversasjon mellom to estetiske plattformer. Det romantiske materialet som ligger i bunn legger trolig godt til rette for dette, og den intelligente improviseringen gir komposisjonene en ny valør med både integritet og egenverdi. Særlig vellykket låter således tolkningen av Schuberts strykekvintett i undertegnedes ører.
Nå vil jeg samtidig påpeke at møtet mellom klassisk musikk og blues neppe er like grensesprengende nytt som Kirkelig Kulturverksted pretenderer. Bluestonalitet kunne rett nok høres allerede i stykkene til moderne komponister som Claude Debussy og George Gershwin. Og så tidlig som i 1977 ga Deutsche Grammophon ut William Russos Street Music, A Blues Concerto med bluesbandet The Siegel-Schwall Band og San Francisco Symphony Orchestra (under ledelse av Seiji Ozawa). Sistnevnte utgivelse har ofte i ettertid blitt brukt som en referanse når man diskuterer utfordringene ved slike musikalske fusjoner. For det er unektelig en utfordring å få til en overbevisende sammensmeltning av de to stilistiske uttrykkene, uten at det hele blir låtende lett schizofrent. Verken The Siegel-Schwall Band eller Corky Siegels påfølgende kammermusikkprosjekter har her kommet helt i mål. Således er det ekstra givende å høre sluttresultatet av samarbeidet til Knut Reiersrud Band og Trondheimsolistene. Anbefales!