Det begynner å bli slitsomt å høre forståsegpåere snakke om blues versus rock. Om man er en bluesartist eller en pur rocker. Ei ku er ei ku uansett hvilken side av gjerdet den går og gresser på, det er vel ikke så vanskelig å være enig i? Jeg tipper Amund er om mulig enda mer sliten av disse nærmest meningsløse diskusjonene. Uten bluesen ingen rock. Og det skjønner Amund bedre enn de fleste, både på vårt lille berg og over dammen der bluesen kommer fra. Han fremstår igjen mer som en rocker som kjører en tyngre semitrailer. Lastet med heftige gitarer koblet på en høyttalerrekke som låter passe lurvete etter mye bruk og halvveis løse membraner. Med tunge rytmeseksjoner av bass/trommer slik diggere av sørstatsrockere har funnet tråden fra Lynyrd Skynyrd til Black Crowes. Og sist men ikke minst masse blås på en måte som fyrer oppunder kjelen og ikke kommer i veien og forstyrrer rockeenergien slik tilfelle kunne være med band som Blood Sweat & Tears og Chicago. 
Amund fikk mye god kritikk for sitt forrige album ”Electric” fra i fjor, og ble feiret som ”tilbake i bluesen”. Har han egentlig noen gang forlatt bluesen? Det var dette med kua igjen… Det er det denne intense og tidvis frådende rockeskiva utstråler. Blues, rock, tykk sørstatsfølelse, ja endog noe soulfylt. Plata har tittelen ”Dirt”, og den er skitten i lydbildet og attityden. Takk og pris – jeg er så lei disse bluesrockerne som er rene og pene i tøyet - og like inspirerende som en tur i baren på danskebåten.
”Dirt” er inspirerende! ”Dirt” har på mange måter den samme litt forheksende effekten som blueslegendene oppe fra jukejointene i North Mississippi, fra Junior Kimbrough til R.L. Burnside. Rå garasjefølelse kombinert med suggererende, feit og blå blues. Samtidig kunne Amund like gjerne stått på scenen under ut-delingen av Classic Rock Roll of Honour som nettopp hedret både ZZ Top, Jon Lord og Rush. Han ville blendet dem med sin attityde, på en måte der rocke-klubbene i L.A., musikkhistorien i Memphis fra Beale Street til Stax, og den mest horny og blå rocken i Chicago eller Austin legges oppå hverandre. 
Musikken til Amund er litt sånn. Rock og blues, svette og nerve, lag på lag. ”Dirt” er et glimrende album enten du betror deg som rocker eller bluesmann som ikke satte opp gjerdet før Muddy Waters lagde sin ”Electric Mud”. Jeg tror både R.L. Burnside, Black Crowes, Doyle Bramhall II (Arc Angels/ Clapton) og Jimi Hendrix ville applaudert dette materialet, selv om Amund ikke skriver låter som vil stå frem i rockehistorien slik du umddelbart kjenner igjen visse klassikere. Det handler som i jukejointene oppe i North Mississippi mer om en stemning, en attityde, en suggererende energi og nerve. Den oser Amund av på dette albumet. Hans beste i karrieren, spør du meg! Bare hør låter som ”Running on empty” og “Honey bee”. En ustoppelig maskin!