Sangeren og gitaristen Gary Clark Jr. (28) har lenge vært varslet som bluesens nye komet. Etter fire album utgitt på lokale selskap og læreår under Clifford Antones og Jimmie Vaughans vinger i hjembyen Austin, fikk han kontrakt med Warner og slapp i fjor snakkis-EPen Bright Lights. Underveis hadde han også spilt hovedrollen i bluesfilmen Honeydripper, opptrådt på Notodden og ikke minst skapt sensasjon på Claptons Crossroads Guitar Festival i 2010. I år har han spilt på det som har vært av store musikkfestivaler i USA og rukket en sjarmoffensiv i Europa med stopp på årets Moldefestival.  
Hypen er ikke overdrevet. Dette albumet viser at Gary Clark Jr. er en komplett musiker. Her har vi en begavet og teknisk blendende og personlig gitarist med en eksepsjonelt uttrykksfull og sjelfull stemme, samtidig som han har et imponerende variert arsenal av egne låter, produsert av ham selv i samarbeid med Mike Elizondo og Rob Cavallo. Noen ganger en anelse for glatt, men desto mer radiovennlig, og alt i alt et musikalsk festmåltid der bluesfeelingen gjennomtrenger samt-lige av de 67 minuttene over 13 låter som albumet utgjør. 
Ja vel, han er en ubegripelig god gitarist som spiller rått og ekstatisk, og han gjør til og med en Hendrix-cover her. Men han prøver ikke å være den nye Hendrix, like lite som han er den nye Stevie Ray Vaughan. Gitaren er en organisk del av et sammensatt musikalsk uttrykk der han gjør inntrykk med låtmaterialet og sangen.  Han er mannen som bringer gitarbluesen inn i funk og hip-hop. Energien er uimotståelig og kreativiteten for sterk til at han kan begrense seg til det rendyrkede bluesformatet. Nok prat. Liker du Santana, Hendrix og Stevie Ray er dette plata for deg. Liker du Black Keys, Prince og Kanye West er dette også plata for deg. Liker du Knut Reiersrud og Shuggie Otis er dette plata for deg. Dette er eklektisk. Et overflødighetshorn. Pop. Black and Blu har gått rett inn på Top Ten på Billboard Hot 100 etter at plata ble sluppet i begynnelsen av november. 
Den blåserdrevne refrenglåta “Ain’t Messin’ ‘Round” som åpningsspor er en work song blues dresset opp som moderne R’n B , Bobby Blands “Ain’t No Love In the Heart of the City” for 21. århundre med sitrende blueslicks på gitaren. “When My Train’s Pullin’ In” er rendyrket modern urban blues, følsom, sofistikert. Albumets tittelspor sampler Gil Scott-Heron og Albert King-versjonen av “As the Years Go Passing By”. Mektig nummer som følges av signaturlåten hans “Bright Lights”, en fremmedgjort storbyblues med dystervakker gitar. “Travis County” er en turbotributt til gullalder-soundet til T-Birds, en remake av “I Believe I’m In Love With You” med full vreng på gitarriffene han har lært fra mentoren Jimmie Vaughan, med rullende trommebreak og lag på lag av cajunboogie på keyboards.
“The Life” er over i hip-hop og skifter mellom rap og sang, med bluesfeeling om junkiens liv: “- I can’t go on like this knowing that I’m just getting high This is the life this is the life I’m living This is the life this is the life I’m living refreng”. Denne klistrer seg i hjernen.
Sammen med Doyle Bramhall II har Clark jr. skrevet “Glitter Ain’t Gold (Jumpin’ For Nothin’)”  Det er uptempo Prince møter Meters-funk, fuzzgitarriff, gitar og korister fra over alt og ingen steder, her er scratching og dypfeedbackgitar, men sporet mister aldri retning.
“Numb” er seig John Lee Hooker/Muddy-lignende seig bluesgroove i Jack White/Dan Auerbach-punkbluesutgave  med indsutriell støygitarlyd. 
“Please Come Home” er noe helt annet. Fullstendig 50-talls-retro med Gulfkyst-swamp-pop og falsettsyngende doowop med Guitar Slim-inspirert gitar, strykere, og harmonisangere. Innertier.
Den Raphael Saadiq-lignende R’n B-balladen “Things Are Changin’ “ er opptakten til den råtøffe medleyen av Jimi Hendrix’ “Third Stone From the Sun” og Little Johnny Taylors “If You Love Me Like You Say”. Første del bygges opp av akkordene fra Hendrix-originalen som går over til å bli grunntemaet i en omarrangert funkversjon av Little Johnny Taylor, som så vender til det majestetiske romfarts-surf-temaet til Hendrix.
“You Saved Me” er lys neo-soul-doowop-sang mot blytung gitar og basstromme over lag på lag av harmonistemmer. Så faller det hele til ro i “Next Door Neighbor Blues” – akustisk deltablues med slidegitar etter Robert Johnsonmønster og med enkel perkusjon i bakgrunnen. Helt riktig avslutning på en overveldende plate.