Ei gutsy dame i norsk soulfyrig rock og blues dette her, som fortjener mye oppmerksomhet slik Angela Strehli, Marcia Ball og Lou Ann Barton fikk i Austin på 80-tallet. Noen damer har rett og slett noe av grunnfjellet i seg, i stemmen og den plassen de automatisk gir seg selv når de trer frem på scenen eller med en ny plate. Slik oppleves Stina Stenerud. En sjarmerende og overbevisende vokal autoritet som ga et solid varselskudd da hun platedebuterte i 2009 med Kissing Fools, og som fortsetter å signalisere at hun har en stor kapasitet som vi fortsatt neppe har sett hele rekkevidden av!
Stina Stenerud oppleves som dynamitt jo strengere hun holder seg til en slags old-school og funky soul og blueskilde, som hun åpenbart elsker og som gjør at mange bluesklubber samt Notodden Bluesfestival har åpnet sine dører for henne. Hun synes å være født med samme naturlige autoritet som Sharon Jones som var headliner på Øyafestivalen for en tid tilbake. De sprekkene jeg ser i hennes repertoar anno 2012 er forsøkene innimellom på å mykne i et 70-talls balladeuttrykk inspirert av Stevie Wonder. Hun synger dem like glimrende, du tar ikke Stine på vokalkapasiteten, men låtmaterialet mangler originalitet og sjel for meg. Ikke polert, men likevel glatt og litt kjedelig.
Hennes egne låter som ”Cutting room” og ”Keep on looking” sparker ifra på en måte som ikke er til å misforstå. Dette er en sterk soul/bluesmama med et bra lag musikere i ryggen. Hennes faste band siden før debutalbumet er sentrale, men også musikere kjent fra sammenhenger som Jarle Bernhoft, Amund Maarud og Vidar Busk er med på studioinnspillingene. 
Så Stina – velg dine ballader med mer omhu. For kraften og sjelen i det arbeidet som sparker mer fra her er det ingen som vil klage på!