Først tenkte jeg at dette er ikke bra. Men sånn er det med Bob Dylan-sanger. Dette er jo et album der den svenske blå blues-armé tolker og formidler hans sanger! Det hang liksom ikke helt sammen på de to første låtene, ”You wanna ramble” og  ”Clean cut Kid”. Det låt litt skjødesløst på et vis, men så strammet det hele seg skikkelig opp slik at interessen ble vekket når de dundret inn i en ypperlig versjon av ”Blind Willie McTell”. Det viser bare at man skal være forsiktig – særlig som anmelder – med å trekke forhastede konklusjoner.
Fire svenske bluesveteraner, Hendrix-inspirerte Clas Yngström og tre karer kjent fra Stockholms nærmest legendariske bluesband Chicago Express kaster seg over 12 av Bobbern’s sanger fra ”Outlaw blues” fra 1965-albumet Bringing ’It All Back Home og ”Pledging my time” fra 1966-albumet Blonde On Blonde til ”Beyond here lies nothing” fra 2009. Bobbern’s kanskje beste og mest bluesinspirerte plate Time Out Of Mind fra 1997 er representert med en låt bare: ”Million miles”. Det burde vel kanskje vært en til. I stedet for låter som ”Ugliest girl in the world” fra et av Dylans mest utskjelte album i karrieren som føles heller ordinært fortsatt. 
Et morsomt konsept er dette uansett: Mr Bob’s Blue Devils. Fremført, spilt og produsert med 130 års samlet erfaring og tyngde fra de innerste kammer av svensk blues og blues/rock. Det høres at dette er erfarne musikere som har levd med alle elementer innen blues,rock, gospel, country og folk som Bob Dylan selv har, selv om soundet og attityden er spisset mot bluesens elektriske kvarter. 
Med litt mer karakter på vokalen, ja for er det noe Bob Dylan har så er det en vokal med karakter, så hadde dette vært et besøk i Dylans verden som kunne nådd langt. Sånn sett er resultatet morsomt og verdt en lytt, men det vil neppe gi deg noe Bob Dylan selv ikke har gitt deg fra før. Annet enn et skjevere smil.