Tidligere Marcus Løvdal Band, som gikk over til å kalle seg Heigh Chief etter ett album, og debuterte under dette navnet med sitt forrige glimrende album for Blue Mood/Grappa for 1-2 år siden, er tilbake! Tilbake med et raffinert blues/roots/soul-uttrykk som bygger naturlig videre på uttrykket de fant med sin selvtitulerte Heigh Chief-debut. Et sjeldent kvalitetsband som følger sin egen sti og mikser sammen flere sjangere fra Little Feat-duvende americana til Jarle Bernhofts moderne produserte soul-uttrykk, og smattrende og jazzete r&b og bluesfot som henger seg på moderne stolte låtskrivere som J.J. Grey, Warren Haynes og til og med Lenny Kravitz. Vi snakker kvalitet med et musikalsk uttrykk, malt med bred pensel fra flere sjangere, som best kan sammenlignes med noe av det Adam Douglas jobber med som artist og singer/songwriter. Til syvende og sist handler denne sjangeren om sjel/ikke sjel, og med et orgel/gitar-sound helt opp mot Allman Brothers Band-verdenen og en dedikert vokalist i Bjørn Blix med kjølig innlevelse, får de deg til å tro på denne pakka! Og å tro på denne pakka er lett når man første gang skummer gjennom oppfølgeren med den majestetiske tittelen «II». Det er sjel i hver eneste tone. Når bandet først velger seg en coverlåt, så går de til øverste av øverste hylle og plukker til seg Bob Dylans «I shall be released», som de gir et ungdommelig løft uten å ødelegge klassikeren, som for alltid vil være et av høydepunktene i The Bands karriere. Heigh Chief klarer selvsagt ikke å toppe The Band, men jeg har hørt mange versjoner som har hatt langt mindre sjel enn denne. Og orgelet til Lars Christian Narum, det lever gjennom hele låta sammen med Bjørn Blix’ vokal. Følelsen av et ungt og moderne Little Feat med Marcus Løvdal og Bjørn Blix som sammen nesten klarer å fylle skoa til legenden Lowell George slår meg flere ganger på dette albumet, som på låter som «Trouble», «Louder» og «Illusion/ confusion». Andre steder går bandet ned i kraft og spiller enkelt og sjelfullt slik legender som James Taylor og Paul Simon gjorde det på 70-tallet. Men i alle de skoa som Heigh Chief fyller med leken kvalitet i lyd, utførelse og låtskriving så skinner det gjennom at de har sin egen visjon satt sammen av sofistikerte soul og jazz-elementer som det ikke er vanlig å høre innen moderne popmusikk eller i singer/ songwriter-kategorien, for den saks skyld. Det er forfriskende med kvalitetsbevisste, unge musikere som fyller skoa til alle legendene innen amerikanske roots-kategorier (blues, soul, gospel, jazz, r&b, country) på den måten Heigh Chief gjør. Gå og hør dem, og kjøp plata på veien hjem!