En av bluesens og gitarverdens mest beundrede gitarister, og man må vel kunne si at Eric Gales i dag er en større helt blant artistene, enn for de fleste av oss. Gitaristenes gitarist, for å si det sånn. For vi kjenner ikke Eric Gales i bunn og grunn - slik vi burde. Så se på denne anmeldelsen litt som en «wake-up call». For vi bør lære oss denne gitaristen å kjenne før han kommer med sine «sinnsyke» licks til Notodden Blues Festival i sommer sammen med Supersonic Blues Machine. 
Hans forrige album, 2017 albumet «Middle of the road», plasserte Eric Gales tilbake i front på moderne elektrisk blues og førte til at han spilte festivalkonsert i Drøbak i fjor så musikkfrelste fikk bakoversveis. Han har produsert en rekke sterke album med nikk i retning både fusion, jazzrock og modernistisk blues siden han tegnet seg som vår tids Jimi Hendrix da han debuterte med trioen Eric Gales Band sammen med Eugene Gales i 1991. Men av en eller annen grunn har han klart å være utenfor min radar i en årrekke etterpå. Det endte heldigvis med glimrende «Middle of the road», et av 2017s beste elektriske bluesalbum.
Med «The Bookends» skulle alt ligge til rette for å følge opp som en moderne elektrisk bluesgitar-gud, og Eric Gales forsvarer alt du måtte lengte etter innen gitarspill. Men noen tradisjonell bluesplate er dette ikke. Det er mer en miks av de Jimi Hendrix-taktene han hadde som ung gitarist i 1991, de klassiske bluesrock-taktene i sporet etter Buddy Guy som du fikk en del av på forrige album, en lyrisk instrumental rockegitarkunstner som Joe Satriani, og i særdeleshet et album med masse funky rockinspirasjon veldig etter Prince. Rockeballaden «How do I get you» kunne vært gjort av Prince på en god dag, den funky rockelåta «Something’s gonna give» høres ut som en jamsession mellom Prince, Stevie Wonder og Buddy Guy, og den 80-talls-inspirerte «Somebody lied» føles som et møte mellom et funky Commodores og en ung Michael Jackson på en morsom måte.
Bonus-sporet «Pedal to the metal» er det mest opplagte Prince-valget på en plate som er veldig funk-orientert. Her er en ganske så rock-orientert melodisk nerve ikke langt unna Joe Satriani. I mine ører er «Pedal to the metal» albumets største hit. Hadde Prince lagt den ut på slutten av 80-tallet hadde den garantert blitt det!
Nevnes bør også coverversjonen av Joe Cockers store klassiker «With a little help from my friends» der Eric Gales har fått med seg Beth Hart på vokal. Delvis som en duett, men når skriket kommer, er det Beth du hører, og det er en utrolig følelsesladet opplevelse som de løser godt sammen uten at de forandrer mye på Cockers versjon.
Et fornøyelig album dette, men mer funk/rock enn blues, selv om bluesfølelsen i gitarspillet er upåklagelig og som en rød tråd. Etter å ha tråkket hardt på bluespedalen på forrige album er dette albumet noe ganske annet, men jeg liker det. Fra en jazz/blues-groove sammen med Doyle Bramhall II på «Southpaw serenade» til den moderne versjonen av Jimi Hendrix på avslutningslåta «Resolution» er dette albumet fullt av overraskelser du ikke tenker på som blues i første omgang, men prøv!