Fire år pluss moms tok det før det svært spennende danske bluesrock-syndikatet Mojo Makers fant tiden inne for sitt tredje album. Et band som trår frem som enda mer stemningsladet og mystisk på en spennende måte på dette albumet. Og linken til en meget sjelfull mikstur av americana, soul, r&b, singer/songwriter-rock og blues i gate med det du har hørt fra amerikanske ess som J.J. Grey & Mofro eller Ben Harper eller Robert Randolph eller Anders Osborne har definitivt ikke vokst seg svakere. Ja, de har også noe av den klassiske amerikanske rockefoten til band som Rival Sons og The Black Crowes, deres mest spirituelle side og ikke den hardt øsende rockenerven, riktignok.
Det er bare å fyre opp ei låt som «Bless my soul». Den holder igjen, holder igjen, oser av sjel og gospel/rocke-fot for så å – bang! Hvis du noen gang har blitt truffet av Rival Sons, som overbeviste på Notodden for noen år siden og bør være ønsket tilbake, så er Mojo Makers det bandet du vil høre denne måneden. Og den neste. 
Danskene fremstår som mer sofistikerte, stemningsladet, nesten orientert mer i retning det spennende singer/songwriter-universet til band som 16 Horsepower eller norske Jug Rock, som overlevde ruinene etter JB & The Delta Jukes, men som sank i havet uten et spor for en del år siden. (En av vårt lands glemte perler definitivt – plata deres finnes fortsatt hos CD Baby så løp og kjøp!)
Det er masse blues i fundamentet til Mojo Makers fortsatt, men de maler et univers som går helt ned på de sterkeste driftene i låtskriverkunsten, slik du kjenner det igjen fra de gamle pre-war bluesheltene rundt 1930, via Woody Guthrie, Leadbelly og opp mot nåtidens Tom Waits og J.J. Grey & Mofro og Anders Osborne. Tiden står stille når band som Mojo Makers entrer scenen slik de fremstår her. I starten var de et friskt og spennende rett-frem bluesinspirert rockeband. Nå er de mer som et band fra det indre av Moder Jord. Om Gud spiller plater oppe i himmelen er jeg overbevist om at det er plater som dette som spilles. Plater du virkelig føler at du ikke har hørt en duplikat av tidligere. 
Du tenker ikke Danmark, København eller herlige Jylland når du hører takten trampe i gang på «The pearl made of amethyst». Spesielt ikke når sangeren Kasper Osman vrenger sjelen i budskapet om å håndtere de mørkeste dagene i våre liv. Du tenker Mississippi, eller Stovall-farmen i Clarksdale, der Muddy Waters ble født. Og det fortsetter med «You got me blinded» der en underprodusert vokalist sitter med en enslig akustisk gitar som på en sen kvelds personlig jamsession. Fanger USA og Blues Foundation opp øyeblikk som dette og nominerer det til Blues Music Award? Nei, de gjør nok ikke det, men det fratar ikke Mojo Makers å være noe av det mest ektefølte i dagens kontemporære blues. Det blir ikke bedre enn dette!
Kjenner du igjen Gud om du fikk se ham? Kjenner du igjen et sterkt budskap og bluesband om du fikk høre det? Det første skal jeg la stå åpent, men jeg kan svare bekreftende på at Mojo Makers har nådd et sjeldent nivå med musikken sin på sitt tredje album. For meg er det dette det handler om når du leter etter musikk som beveger deg og sender deg til «kirken». Det er album som dette som får meg til å nedlegge et liv i søken, ivrig etter å fortelle deg om hva jeg finner, selv om det er et utakknemlig ulønnet arbeid. «What’s in it for me» synes å være det altomfavnende spørsmålet for mange karrierejagende mennesker i dag. Jeg kan fortelle deg det. Det er plater som dette som får deg til å stå opp om morran, kjenne at hjertet banker og avføringen fungerer. Mer trenger du ikke vite. Dine favorittdansker er tilbake med et smell!