Jeg fikk personlig mer og mer fot for Audun Skjølbergs forrige album «Solum Years». En singer/songwriter et sted mellom James Taylor og en ung Øystein Greni da han skrev de første litt westcoast-inspirerte og harmonifraserte pop/rock-hitene for sitt BigBang rundt «Electric Psalmbook». Det er tydelig at Audun Skjølberg har sjelen og evnen til å vinne lytteren til sin verden når man hører hans nye plate «Last Days On Earth» også. En bedre langtur-i-bilen-vinner av en plate skal du lete lenge etter i sommer. Den tar deg fra Arendal til Tromsø uten at du behøver å bytte CD. Den nye generasjonen låtskrivere er artister som i likhet med legender som James Taylor og Joni Mitchell skriver sanger for uendeligheten. Ikke bare i et smalt tidsvindu som de fleste popartister opererer i. Audun Skjølberg liker ikke det han ser rundt om i verden fra sitt vindu. Atomopprustning og økte væpnede konflikter mellom stormaktenes har fått ham til å kalle albumet for «Last Days On Earth». «I see a man staring at the surface. The reflection of his face. The mirror reveals clearly how it feels. A sudden string of pain. From a hardened heart. In the chest. Underneath the bone. Head for that line of trees. The acid rain is pouring down». Slik dundrer Audun i gang med tittelsporet som virkelig er en kraftlåt for fans av både BigBang og Tom Petty. Og alvoret han formidler kommer godt frem i stemmen sammen med gnistrende gitarspill. Det er som å høre Robert Burås i gode gamle Madrugada rundt «Grit»-albumet. Faen som den sparker! Alle låtene, unntatt en, er spilt inn live i Urban Sound Studio i Oslo med Øystein Frantzvåg (Sivert Høyem, Monica Heldal) som produsent. Den siste låta «Laughing all alone» er gjort hjemme på gården til Snaxville Recordings med Henrik og Amund Maarud som medprodusenter, og med Amund Maarud Band som backingband. Mye av atmosfæren kan relateres til en ung James Taylor av i dag med masse gnist og astmosfære og liv. Audun Skjølberg sparker litt hardere i veggene et par ganger enn på forrige plate, men hans format som singer/songwriter står like sterkt som hos Monica Heldal. Om ikke sterkere. For dette er en plate som du rett og slett ikke kan, bør eller vil gå glipp av. En plate som treffer deg akkurat der du liker det best. I harmonisenteret i lillehjernen! Og du skjønner instinktivt at dette er en plate du vil ha med deg lenge. Enten du foretrekker de westcoast-tilnærmede singer/songwriter-­øyeblikkene inspirert av James Taylor på flere av låtene, rocke­foten til Petty på tittelsporet, jam-leken med Amund Maarud Band på frilek-låta «Laughing all alone» (en perfekt oppvarmer til Ry Cooder-konserten på Notodden i sommer), eller den klassiske soul/country-nerven inspirert av Roy Orbison på «Love song» og den nakne folk/country-nerven inspirert av Gillian Welch på «Walk with me» som avslutter plata helt nede. Av og til er musikk en kilde til det innerste i deg selv. Eller Audun Skjølberg som det også kalles!