På tampen av fjoråret fant jeg denne, og den første plata fra S.N.Z. på atten år er vel verdt litt oppmerksomhet. For her treffer vi den aldri hvilende Jimbo Mathus i et ganske annet musikalsk landskap. Langt fra den subtilt vakre americanaen vi har blitt vant med fra hans hånd. Bandet kom sammen da Mathus, Katherine Whalen (som han var gift med på den tiden) og Tom Maxwell bestemte seg for å ha det moro i Chapel Hill, Nord-Carolina på begynnelsen av nittitallet. Mathus hadde da en fortid i det subtilt kalte "Johnny Vomit & the Dry Heaves", og S.N.Z. ble noe ganske annet. Referanser fra sigøynermusikk, jazz og rytmemønstre fra New Orleans ga bandet en sentral posisjon i den flyktige swing-oppblomstringen vi så på slutten av nittitallet i deler av USA. Det ble noen regionale hits (vel, én) før musikerne ble opptatt med andre ting. De har imidlertid holdt kontakten og spilt sporadiske konserter fra ca 2007 av.
I 2016 samlet Mathus en langt på vei ny besetning - og det er dette nimanns orkesteret som utgjør grunnstammen på "Beast Of Burgundy".  Og det er litt av en fest vi blir invitert med på. Grunnrytmene er hentet ut av tradisjonene i New Orleans - så kan du legge på impulser fra den før nevnte klezmetmusikken, soul, country, tunge kabaret og sirkusorkesterbilder, voodoo og et og annet innsmett fra Kurt Weill - og litt jumpblues kan også høres underveis. Det lyder kaotisk, men Mathus hadde ikke vært den han var hvis han ikke med verdens aller største selvfølgelighet presenterte dette som et helhetlig musikalsk univers. For like selvsagt produserer han dette overflødighetshornet - som med gjestemusikere teller femten mann, og har fingrene borti det aller meste av musikken som opphavsmann. Dette ender som en plate der Jimbo Mathus (med god hjelp) demonstrerer at han vel må være musikkindustrien i USA sitt mest motstrebende (og undervurderte) geni. Han har tilbrakt de siste tretti årene snart som en kulthelt for de informerte, det er på tide at han legger det stadiet bak seg. 
Har du ører å høre med og et hjerte for musikken du får servert (og puls) er det umulig å ikke falle for dette. Og bare for å ha sagt det - dette er en plate du skylder deg selv å skaffe deg i fysisk format. Stilig som den er.