Horten-gitarist og rootsrock-artist med bakgrunn i både metal, power-trio og singer/ songwriter-formatet influert av utelukkende amerikanske tradisjoner fra blues til country har vært særdeles aktiv de senere årene. Hans seks tidligere albumutgivelser har alle hatt noe ved seg, en rootsrock-sjel dynket i americana og rock’n roll-gitarer og fortellerlyst. Alle som har hatt et forhold til artister som Bruce Springsteen, Tonio K, Steve Earle, Elliott Murphy, Lee Clayton og John Mellencamp har funnet seg vel til rette.
Etter seks album kommer Knut Roppestads debut på norsk. Et karriereskifte som viste seg nødvendig for rootsartister som Jonas Fjeld og Henning Kvitnes for å nå ut til et større publikum. Du kjenner igjen Knuts rootsrock og låtskriverkvaliteter på et album som mangler det lille ekstra, men som har masse av de riktige følelsene, et sjarmfult album basert på en amerikansk rock’n roll- og singer/songwriter-sjel og norske tekster om tilhørighet og nærhet. I Horten garantert en vinner, men når Jonas Fjeld sang «Drammen i regn» var det ikke spesielt Drammen han sang om. 
Knut og bandet slamrer i gang som et hårete Slobberbone på norsk med «La sminken være på» etter en instrumental og Grieg-lyrisk folk/rock-innledning på elektrisk gitar som også fungerer som en fin avslutning på albumet. Slik er også albumet. Det røffe, hårete og rockete veksler med det mykere, melodisk rene og nære henimot akustiske folkrock der tekstene på norsk nok forandrer mye på hvordan Knut Roppestad blir tatt imot der ute.
Åpenbart inspirert av Henning Kvitnes, slik han hadde rockefot med Little Eden på slutten av 80-tallet, men enda mer hvordan tekstene formidles med nakenhet og rett-på-sak følelser. Jokke-attityden som kommer inn på «Det hadde vært koselig» røffer albumet til på en god måte samtidig som at de mest balladeinspirerte folkrock-låtene i «Et smil fra deg er nok» og «Steinbrygga» er ekte hjerte/smerte-formidling i klasse med Hjerterknekt, om du husker dem. 
«De nære ting» er en fin plate, men samtidig noe mer ordinært enn vi hadde håpet på. Det som gjør opplevelsen sterkere for lokale fans og venner i Horten gjør den samtidig litt fjernere for alle oss andre. Målt opp mot det jeg har hørt av Knut Roppestad tidligere på amerikansk, så er ikke omleggingen til norsk noen umiddelbar suksess. Men det var det vel heller ikke umiddelbart for Henning Kvitnes. Låter som «Louisiana morgen», «La sminken være på», «Våren 2018 og Tom Russell» og «Det er innsia som syns» gjør fine inntrykk og løfter tommelen svakt opp. Sammen med Henning Hvitnes, Hjerterknekt og kanskje Trond Granlund er Knut Roppestad lyden av den uforfalskede americana og rootsrock-sjelen i Norge, og skal ha heder for det!