Det er umulig å ikke åpne døren sin for Lil’Ed og hans eminente Blues Imperials. Chicagos største blues-entertainer vil mange si, og det markerte Lil’Ed godt da han stod foran 100.000 fans på Chicago Blues Festival og kjørte en overdose av sitt show sist sommer. Onkelen og blueslegenden J.B. Hutto lærte Lil’Ed det grunnleggende, men han har selv tilført mye av Luther Allisons fyrige entertainer-gen og en knivskarp rock’n roll-tone som vibrerer et sted mellom tidlig 60-talls Chuck Berry og 90-tallets George Thorogood. Med et vilt og utviklet slidegitarspill sitter det mye av Hound Dog Taylors filosofi i den lille yre kroppen, og med tanke på den showmannen han er på scenen er det i grunnen et under at Notodden Blues Festival ikke har hentet ham til Norge etter at han gjenforente bandet sitt med blant annet halvbroren Pookie på bass i 1998. For selv om originaliteten er konstant, så er begrepet ”intet nytt fra vestfronten er godt nytt” gjeldende i det tilfellet her. Jeg har aldri blitt skuffet over dette Chicago-ensemblet, og med en tittel som ”Full Tilt” sier det nesten seg selv at dette ikke er tiden for å trekke tilbake noe av begeistringen. Den som ikke rocker stuebordet når denne skiva river i høyttalermembranen har problemer det trengs mer enn en fastlege til for å rette opp! Lil’Ed And The Blues Imperials er fire karer. To gitarer, trommer og bass. Lil’Ed synger som en Luther Allison eller Buddy Guy med dyp farget blueskraft, men har på noen sanger en hvitere rock’n roll/americana-power som du innimellom hører med George Thorogood og til og med David Johansen. Enten han drar den fargede bluesbiten gjennom glimrende låter som ”Dying To Live” eller mer hvit rock’n roll-følelse på min favoritt ”First I Look At The Purse” (en rocka versjon av en Contours-klassiker), så er underholdningsverdien av det dette bandet og frontfiguren stor. Legg til at innspillingene har den ”live-følelsen” få gjør bedre enn dem i et studio, og at det er gjort noen pålegg med piano/orgel (Johnny Iguana) og blåsere (Eddie McKinley og David Basinger), så har du mye av tegningen for ditt neste bluesparty! Lil’Ed har skrevet de fleste låtene selv på albumet som markerer bandets 20-års jubileum. Mange av dem sammen med kona Pam. Pookie bidrar med følelsesladete ”Every Man Needs A Good Woman” på en måte som ville kledd hvilken som helst Buddy Guy-skive, og punktum for høstens/ vinterens rock’n roll/ Chicago-blues skive nr 1 settes på beste vis når de gjør en coverversjon av Hound Dog Taylors ”Take Five”. Er du fortsatt på stuegolvet etter denne, så vil det trolig trengs en plansliper. For ingenting er i vater etter at Lil’Ed and The Blues Imperials har vært på besøk!