JJ Grey & Mofro, på de to første platene bare under navnet Mofro, har etter min mening noe av det mest spennende innen blues og amerikansk rootsmusikk på gang. Da ”Country Ghetto”-albumet kom i fjor ble jeg helt slått i bakken av følelsen i JJ Greys stemme, og med hvilken uredd og tidløs groovy sjel han skrev låter som var både countrysoul, gospeldrevet americana, og bluesrock på en gang. JJ Grey skaper flere sett av følelser enn noen annen roots og bluesartist jeg ser i dag, og han gjør det med et minimum av ord og noter. Musikken hans treffer deg direkte, nesten som om du står foran skaperen selv, og mange musikkskribenter har undret seg over at det er mulig å være så ung som han fortsatt er og likevel skrive tekster som går så i dybden og tilsier langt større modenhet. Det er det de i sørstatene kaller ”front porch realism”, sunn fornuft fra mannen i gata, kombinert med de beste musikalske og litterære tradisjonene i dypet av sørstatene. Utgangspunktet er Florida, og JJ Grey & Mofro har turnert mer eller mindre nonstop i 8 år nå med kulmineringen i fjorårets album ”Country Ghetto”. Deres tredje album og debut for Alligator, som likegodt gikk hen og ble det mest populære albumet sluppet på Alligator i 2007. Det viser at musikkfolket raskt forstår hvor bra dette bandet er, og nå som ”Orange Blossoms” er her er det bare å strekke hendene i været og skrike et tøylesløst hallelujah. Ikke for at dette har med Gud å gjøre, men fordi det definerer så sterke og naturlige følelser for de som er glade i musikk. Jeg skal innrømme at jeg gikk på en real smell da jeg hørte albumet første gang. Jeg var satt ut av skuffelse over albumet som er oppkalt etter Floridas blomst. Etter ”Country Ghetto” hadde jeg liksom ventet meg mer i samme litt fyldige sørstatsformat. Mer bluesrock, mer countrysoul. Jeg hadde ikke ventet meg funky lette føtter og den svarteste r&b laget av en hvit mann. Jeg visste at Stevie Wonder, Sly & The Family Stone og Donny Hathaway stod på JJ Greys liste over inspirasjonskilder, men hadde ikke ventet at det skulle komme så tydelig til uttrykk som her. Nå etter å ha kjørt mange av Norges dårligere riksveier med ”Orange Blossoms” i spilleren må jeg bare tilstå at førsteinntrykket var skivebom. Dette er en plate som definerer de dypeste røttene i sørstatene og hvor langt de kan nå. Dan Penn, Lenny Kravitz, Tony Joe White, Stevie Wonder. De er fans alle sammen. Jeg vet det ikke. Jeg tar det for gitt. Dette er en artist jeg hadde ligget i sovepose for å få billett til, og på listen over artister jeg ville gjort tilsvarende for i dag finnes det i dag ingen andre navn. Når du hører den utrolig ærlige følelsen og fine teksten på balladen ”Dew Drops” er det slik at du faktisk kjenner at tårekanalene ikke hadde tørket inn likevel. Du får en sjelden feelgood-følelse allerede i starten med countrysoul-låta ”Orange Blossoms”, og gospeltrøkket mot slutten av ”Higher You Climb” er ubetalelig. Men dynket som denne plata er i svart r&b er det spesielt låter som ”Everything Good Is Bad” og ”She Don’t Know” som får håret til å reise seg på steder der du minst ventet det. Førstnevnte den mest opplagte store r&b-hit jeg har hørt på lenge! Fantastisk plate – skaff deg den før du blir til stein.