Anders Osborne gir ikke ut plater på Alligator lenger, men Eric Lindell er en god mann for de som liker rootsrock med singer/songwriter-attityde. Liksom Anders er New Orleans utgangspunktet for denne soulfraserende sangeren og bluesy gitaristen som definitivt minner om Anders Osborne på 2-3 låter på dette albumet. Eric Lindell har på denne platen for første gang spilt alle instrumenter selv, unntatt trommene som håndteres av hans gode venn Willie McMains. Albumet markerer også Erics retur til Alligator Records etter at han hadde stor suksess mellom 2006 (debuten) og 2009 (hans tredje og siste for Alligator runde en). Han var faktisk den mestselgende på blueslabelen den gangen, selv om Eric ikke er noen egentlig bluesartist, men det vi kan kalle en sjelfull singer/songwriter som tar for seg hele New Orleans-paletten innen rootsrock. Alle som kommer i nærheten av Anders Osbornes kvaliteter betrakter jeg som mine venner, og når du attpåtil nærmer deg såpass utypiske bluesartister som G Love & Special Sauce (hør «Grandpa Jim»), da er det dypere i brønnen enn hos de fleste. På dette albumet, et veldig lunt, trivelig og laidback singer/songwriter album av høy kvalitet, svinger han innom sitt mest bluesy materiale i samme soul- og gitar-riffete gate som du har opplevd Robert Cray. Det er bare å kjenne grooven på «Big horse» eller «Claudette». Sistnevnte er en av låtene som også kan settes i sammenheng med Anders Osbornes katalog, og på «Revolution» finner du mer av denne rootsy singer/songwriter-­følelsen som gjennom sitt lune arrangement også kan minne om noe av det Bonnie Raitt har gjort. Det er heller ikke så sjelden på dette albumet at man tenker på en ung Van Morrison, altså lenge før ”forfallet” satte inn, der r&b, soul og bluesrøttene var levende. Om du ikke danser og synger med på «Heavy heart», «How could this be?» eller «Appaloosa» så kan du bare glemme Van The Man-katalogen. Mest imponerende er sangstemmen til Eric Lindell. Like rå og fullblods som Van The Man, og innimellom legger han mer saft i kokeren, slik som Delbert McClinton, på låta «The sun don’t shine» som avslutter albumet. Dette er en herlig og lun plate å ha helt for seg selv en fredagskveld når kona har gått ut med venninnene, når du er alene i bilen eller inneblåst på hytta på fjellet. Den får deg til å tro at du kan synge, og tro at du kan danse, for den ­appellerer kraftig til begge deler i det stille. Jeg tror at de som liker Adam Douglas har mye å hente her. Eric Lindell er mye av den samme rene musikkilden på dette albumet, som er amerikansk musikk med litt av hvert, og ikke noen utpreget bluesplate. Og som Adam er han også en meget habil gitarist. Det er bare å høre på på «Appaloosa» eller Robert Cray-riffingen på «Claudette» så skjønner du at han spiller med hjertet utenpå drakta også her. Anbefales alle som trenger å komme seg unna maset i livet og bare kjenne på deilig musikk med fine tekster!