Ikke siden Stax og Motowns høydepunkt rundt 1968 har det blitt laget så autentisk og levende soul som den Raphael Saadiq overrekker. En soul-killer! Gud vet jeg har sørget over den originale soulbevegelsen som ble korrumpert og ødelagt av discomusikken midt på 70-tallet. Bare innimellom har det dukket opp plater med den riktige følelsen, men det har vært en utrolig dreining fra nu soul og neo soul til ekte vare de siste 2-3 årene. Nu soul og neo soul er merkelappen på såkalt moderne soul, som aldri har vært stort annet enn slack r&b og glatt reproduksjon av gammel soul i svart-pop forkledning. Mary J Blige, Erykah Badu, Angie Stone har vært blant de mest fremtredende aktørene, og Raphael Saadiq har siden han debuterte i bandet Tony! Toni! Tonè! midt på 90-tallet jobbet med dem alle. De får alle unnskylde meg, men Raphaels tentakler har de ikke! I fjor produserte Raphael Saadiq (som egentlig heter Charlie Ray Wiggins) hele det tredje albumet til den unge britiske soulsensasjonen Joss Stone. Joss er sammen med navn som amerikaneren Ryan Shaw, som på sin side har kjørt support for Van Halen på deres omfattende comebackturne, de riktige nervene for 60-talls soul. Og med Raphael Saadiq er definitivt soulmusikken tilbake. Du må være kremert for ikke å danse gjennom stua, nedover trappeoppgangen, over fortauet, opp på bussen og ned Main Street til låter som ”100 Yard Dash”, ”Big Easy”, ”Staying In Love” og ”Never Give You Up”. Sistnevnte med Stevie Wonder som gjest på fantastisk munnspill. Selv om du i dag eller i morra skal til kemneren for å legge de siste kortene på bordet, eller kanskje foreta risikosport hos tannlegen, er dette musikk du kommer i en oppløftet stemning av. Musikk som drar deg opp av det tristeste triste. Finnes det noen musikkform som så til de grader kaller på både bena, hodet og hjertet? Fy pokker for et soulalbum! Her er det ståpels hele morrakøen inn til Oslo for den som setter pris på vokal skjønnhet og soulmusikkens blottlagte følelser. Det smerter, men det smerter deilig. Slik soul skal. Musikk som kommer fra rommet langt innenfor brystlomma. Raphael Saadiq treffer så på kornet av 60-tallets soultradisjon med temaer som: ”Darling – can you please pick up the phone”, ”God I never give her up”, ”Show that you mean it” og ”Somebody tell me what’s going on”. Dette er ikke låttitler men sitater som setter gamle soul-kjennere direkte i en klassisk mood vil jeg mene. Musikalsk sitter rytmeseksjonen som The Meters på sitt beste. Aaaarghh! For å sette Raphael Saadiq i riktig perspektiv vil jeg si det låter mer Stax og Hi enn Motown. Soul uten den glamorøse og prangende formen Motown dyrket. Silkemyk soul uten at silkemyk betyr søtt. Her er masse trøkk og nerve på menns feminine måte. Mye baller i fraseringen på en måte. Otis Redding ville blitt henrykt hadde han fått høre det her! Hverdagssoul, men det er jo i hverdagen det ekte ligger, det er i hverdagen vi lever, og dette er en plate å trykke til sitt bryst. Ingen nøling. Jeg har nesten hatt et uadskillelig forhold til denne skiva de siste 48 timene og jeg kjenner på meg at mange av de andre cdene mine kommer til å bygge opp sterk sjalusi, kan hende hat, i tiden som kommer. Raphael Saadiq med albumet ”The Way I See It” er for musikkelskere like viktig som kjolen til det store juleballet for damene. Det må sitte perfekt – og det gjør denne plata. That’s the way I see it!