Gary Moore er tidvis rå i uttrykket både som sanger og gitarist på sitt nye album. Et bluesbasert album der han har skrevet mange av sangene selv. De innlånte fire fjærene er alle fra store høvdinger. J.B. Lenoirs ”Mojo boogie” setter ingen sterke inntrykk. McKinley Morganfields (Muddy Waters) ”Someday baby” og ”Walkin’ thru the park” låter som prostituert treningsstudio-blues, mens Al Koopers smygende “I love you more than you’ll ever know” faktisk treffer noen bra følelser. Uttellingsprosenten er omtrent like bra blant hans egne syv låter. Ingen jackpot med andre ord. Det er mulig Gary Moore føler seg inspirert når han er i studio og spiller inn dette, men han evner ikke å føre det over på lytteren. Dette er som å se en gjennomsnittelig pornofilm. Det vekkes bare et minimum med følelser, og flere av dem er negative. For når man hører hvordan Gary Moore kan spille bluesgitar så føles mye av det han gjør her, selv om det river godt i bluesformaterte soloer, så uendelig bortkastet. Bare på den litt funky og jammete ”Preacher man blues” full av energi og trøkk og den litt Peter Green-følsomme balladen ”Trouble ain’t far behind” føles det som plata gir noe. Dette er platas to siste låter. Litt sent kan du si å komme med det da! Denne plata har den samme følelsen av å være mye sau men lite ull som forrige ”Close As You Get”. Det er tydelig at Gary Moore har lite inspirasjon om dagen og bare lager plater og sanger på autopilot. Eller han har feil inspirasjon, for han både synger og spiller tøft så det holder den veien. Vær derfor aktsom før du kjøper denne plata. Du skal være VELDIG Gary Moore-fan for å bli fornøyd den gangen her!