I våre dager kan det være lett å glemme at jazz i utgangspunktet sprang ut av bluesen. Blues har hele tida vært en sentral inspirasjonskilde for svarte jazzmusikere, og er hele tida til stede i tradisjonen. På 50-, 60- og 70-tallet var det mange pianister som tok med seg sine blues- og gospel-røtter inn i jazzen. Navn som Ray Bryant, Les McCann, Gene Harris og Junior Mance er helt sentrale i så måte, og det er godt å se at noen fortsatt holder stilen. Pianistveteran Junior Mance, som nå er 80 år, er ute med ei skive som inneholder beinhard, svingende musikk i skjæringspunktet mellom blues, gospel, soul og jazz. I trio-setting med bassist Don Thompson og trommis Archie Alleyne viser Mance seg å være særdeles oppegående. Mance liker ikke å spille inn plater i et tomt studio, og derfor har han denne gangen invitert publikum inn til et solid sett med stor publikumsappell. Trioen er meget rutinert (trommis Alleyne har fartstid helt tilbake til Billie Holiday), men denne rutinen er kun utgangspunkt - aldri hvilepunkt. I ei tid der gitarister som Ronnie Earl og pianister som David Maxwell kan spille inn glimrende instrumentale jazz- og rock-inspirerte blues-skiver, burde det være interessant for flere å sjekke ut hvor mangfoldig instrumental musikk i dette krysningspunktet kan bli. Junior Mance sin samlede produksjon er hermed anbefalt, kanskje særlig «Junior's Blues» fra 1960 i tillegg til denne nye skiva. I løpet av de nesten femti årene som har gått mellom disse to platene har Mance rendyrket og finslipt sin egen stil, uavhengig av trender og kortsiktige salgstaktikker. Kunstnerisk har det gitt full gevinst.