Med sitt album nr 9 er australske Rob Tognoni, som i sin tid ble oppdaget og ledet til platekontrakt av landsmannen og slidegitaristen Dave Hole, en godt etablert bluesrock/rock n’roll-artist i Danmark, Sverige, Tyskland og Holland. Nærmest ”stardom” var han nok da han spilte den australske nasjonalsangen på elektriske gitar i duell med D.A.D.-gitarist Jacob Binzer (som spilte den danske) foran 45000 mennesker i anledning bryllupet mellom den danske prinsen Frederik og australske Mary Donaldson. Rob Tognoni har i vårt naboland Sverige vakt oppmerksomhet i rockemiljøet (Sweden Rock Festival), og har også besøkt Norge uten at overskriftene har vært av den fete typen. Det er definitivt bluesrøtter i musikken hans, på samme måte som hos senere Alvin Lee og Ten Years After, men hans aggressive gitarstil og musikk er for mer ren elektrisk rock enn blues å regne. Hans forrige Music Avenue-utgivelsene kom for et år siden. ”Capital Wah” var like bredbent og rocket tyngre enn AC/DC, og slepte bluesfoten etter seg liksom en Walter Trout i rockebula. Han har en rå nerve og et tøft gitarspill som er overbevisende, men uten at jeg føler at han leverer noe jeg ikke har hørt før gjentatte ganger fra Ted Nugent og hans Amboy Dukes herjet tidlig 70-tall til Marius Muller flerret høyttalermembraner på norske scener. Om høyoktan bluesrock er din greie kan Rob Tognoni definitivt være verdt innsatsen, men selv om han viser god smak ved å banke gjennom Hound Dog Taylors ”See Me In The Evening” kan man ikke finne plass på noen anbefalelses-konto for dette. For musikalsk er dette når alt kommer til alt temmelig ordinært selv om det skal sies at tøffheten Rob leverer med er state of the art.