Det er mange grunner til å rette blikket mot Bergen og Sotras musikkmiljø når Trond Olsen Band debuterer med en groovy og funky bluesplate med tittelen “A New Day Coming”. Jeg liker veldig godt lyden i gitaren og Hammondorgelet, og det funky og lekne rytmiske skyvet som sklir frem og tilbake i bånn er veldig bra. Det låter profft med en klar og fin blå tone som kles med jazzy detaljer og funky rock’n roll-grep fra den hvitere del av musikkhistorien. På mange måter temperert og laidback i formen, litt polert overflate som kommer av gjennomarbeiding i studio (for øvrig samme produsent som har jobbet en del med Kurt), og det minner meg om måten avdøde Sigurd Køhn og hans høyst levende Real Thing-partner Palle Wagnberg jobbet med norsk blues ved siden av jazzinspirasjonene sine. Men Trond Olsen Band legger vekt på det catchy og lett fengende riffet. På tre av låtene bruker de to damer i fyldig koring og det er ikke langt fra Trond Olsen Band og rock’n roll-suksessen Mooving Oos, føler jeg. De kunne fint dratt på turne sammen. Rock’n roll, gospel og soul fra Moving Oos og blues, funky jazzlicks og rock’n roll fra Trond Olsen Band. Ville blitt en bra pakke. ”A New Day Coming” er en plate det gjør godt å høre på, samtidig kjenner jeg at noen av låtene bare sklir av gårde uten å feste seg helt. Det kalles klisjeer. Både i tekst (spesielt her kanskje) men også i enkelte riff/ melodier er det brukt noen ideer som fint kunne vært spisset mer mot større originalitet. Men så er det soundet, måten de spiller på og spesielt lyden i den nevnte gitaren og Hammond-orgelet. Den er tidvis glimrende og løfter denne debuten godt over middels av norske debutanter innen faget blues. Bandet har intensjoner om å spille 20-25 konserter i år. Får håpe de kommer seg ut av vestlands-sirkelen og får opptre på bluesklubber ellers i landet, for det skal bli spennende å se hva denne kvartetten får til live. Jeg har en mistanke om at dette materialet løfter seg et hakk eller to på en scene. Det har igjen med hvilken produksjon som er valgt. Musikalsk er det absolutt flere høydepunkter å trekke frem. Åpningen med ”Good Thing” har en Robben Ford-følelse gitarmessig og noen heftige funky og jazzy grooves fra Hammondorgelet som setter plata godt i gang. En perfekt konsertåpner også. ”Low Down” viser at de har hørt på noe av det eldre bluesmaterialet også. En B.B. King-inspirert blues/ late-night-jazzklubb-feel som også utløser platas beste vokale fremførelse. Moving Oos-linken kommer inn på tittelsporet og er nesten mer rock’n roll enn blues, men den driver med fint riff og rytme og vil nok trekke selv det mest misholdte polske trailertoget over Hardangervidda. Den litt Texas-inspirerte følelsen som kommer frem på ”Lonelyhearted Blues” burde de søke mer etter. I næringen til Stephen Bruton og Chris Layton/ Tommy Shannon-prosjektene i Austin er det ikke dumt å være. Du kjenner på denne låta at bandet virkelig mener noe. Morra-blues følelsen på ”When The Morning Comes” er også fin med tanke på å starte dagen med. Litt sånn Bruce Hornsby innimellom besøker bluesen. Også avslutningen med den instrumentale ”Swingin’” er godkjent. Flere norske band burde skjønne potensialet til instrumental musikk. Noen av de ikke nevnte låtene – som er bra hele veien, bevares – får en til å miste litt interesse. Mer egenart på låtskriversiden, spesielt mindre klisjeer tekstmessig, og litt mer vågale musikalske ideer så er Trond Olsen band virkelig å regne med i front av norsk blues. Det er mye riktig her allerede, og dette er absolutt ei plate du skal gå og høre og et band du forhåpentligvis får sjansen til å se live i sommer!