Denne veteranen innen soul, gospel og hovedsakelig blues har liksom Bettye LaVette aldri fått sin anerkjennelse gjennom en lang karriere, mens alle de andre kompisene har kjørt forbi og blitt store. Men liksom Bettye, som fikk sin revansj med ”I’ve Got My Own Hell To Raise” for Anti Records nå sent i livet og fulgte opp med et glimrende album backet av roots/rock-bandet Drive-By Truckers, har også Bobby Jones omsider havnet i godt selskap! Han får sin fortjente, og mange vil si uventede, revansj med Comin’ Back Hard. Every dog has it’s day, sies det. Den dagen har omsider kommet nå for en av de glemte store vokalistene som kan synge blues slik BB King gjorde på sent 50-tall, som var en institusjon i Chicago der han erstattet Junior Wells da sistnevnte sluttet i legendariske The Aces rundt 1960. The Aces var det foretrukne bandet for mange av de store artistene i Chicago på 50-tallet. Var Little Walters faste band i perioden 1952-54, og mye brukt senere av Otis Rush, Eddie Boyd og flere andre. Men det var før Bobby Jones kom inn i bandet som et relativt ungt talent i 1960. Født og oppvokst på en farm, morsomt nok utenfor Farmerville i Louisiana. Selv om han ble med i The Aces fikk han aldri festet noe til tape i denne 60-talls epoken bortsett fra Chicago Blues Union-prosjektet midt på 60-tallet sammen med Mike Bloomfield, en ung Charlie Musselwhite, Barry Goldberg og en annen stor gitarist ved siden av Mike ved navn Harvey Mandel. Det er ikke smågutter Bobby omgikk, men det skulle altså gå nesten 45 år til før et band virkelig fikk festet Bobby Jones til tape. Med Kirk ”Eli” Fletcher, Kid Ramos og Junior Watson blant gitaristene, plateselskapsdirektør og produsent Randy Chortkoff selv på munnspill på et par låter, og presise Richard Innes på trommer og Fred Kaplan på piano, stiller The Mannish Boys opp på det som må være årets ”late 50’s/ early 60’s blues album. En demonstrasjon i bluesens tykkeste blod. Helt fra de tunge akkordene i den sugende åpningen med ”She’s the one”, via gospeltrøkket i den kulere bluesen i ”I must be crazy” til pianobluesformatet på ”I don’t know” er du aldri i tvil om at dette er en bluesplate med den tidløse tyngden som var spesiell på de tidlige BB King-innspillingene rundt slutten på 50-tallet. Meget overbevisende comeback, om man kan kalle det det!