Norsk musikk har mange skatter ­liggende i skattekister som altfor få har oppdaget ennå, og en av dem heter Needlepoint. De forsvarer sin plass og omtale her på grunn av sine røtter i 70-talls tidlig progrock. Helt spesifikt inn mot canterbury-stilarten, der du fant britiske rockeband som Soft Machine, Caravan, Comus, Khan og Spirogyra. Musikk mange bruker et helt liv på å finne ut av, og som aldri mister sin aktualitet. Canterbury-stilen er definert av progressiv rock med klare elementer av improvasjon avledet fra jazz, og gjerne med elementer av noe nesten avantgardistisk i arrangement og lette anstrøk av psykedelisk rock. Dette er musikk du oppdager i porsjoner. Dersom du foretar et Youtube-søk på Needlepoint nå så går du i den største fella av dem alle. For dette er progressiv musikk som kommer til deg litt etter litt, og der du ser hele «Mona Lisa» først etter 7-8 lyttinger, vil jeg anslå. Dette nye albumet er mindre umiddel­bart enn den forrige braksuksessen «Aimless Mary», og trenger definitivt tålmodighet og lyst. Vi bruker her begrepet braksuksess om de sterke kritikkene bandet fikk for albumet, ikke minst i utlandet. Platesalget deres er nok fortsatt ikke høyt her til lands, men det bør vi å få gjort noe med, – for alle som virkelig er opptatt av ­musikk. De som først har oppdaget bandet slipper dem nok aldri ut av syne. Selv om du bare kjenner på toppen av isfjellet under første lytting, så kjenner du likevel raskt at det er noe som drar deg inn i musikken. Det er noe magisk du umiddelbart kjenner på som drar deg med. Dette er musikk som er progrock-basert med elementer av det orgelbaserte i tidlig Yes eller komplekst Soft Machine, og som av og til denne gangen går over i det svevende, melodiøse orgeldrevne fra Peter Bardens i tidlig Camel rundt «The Snow Goose». Needlepoint har en bemerkelsesverdig livefølelse som går hånd i hånd med fire musikere fra øverste hylle i alle hjørner av norsk rockemusikk. Men å bare beskrive Needlepoint som progrock blir helt feil, for det er mye melodiføring her som har annet i seg, og som sammen gir et komplekst, nyde­lig og skjønt lydbilde som føles både andektig og nærmest opphøyet som poesi. Fra noe som er folkrock-­lyrisk som tidlig Al Stewart (før «Year of the cat»), noe som er westcoast-­smygende og som definitivt har bluesen i seg, og arrangementer som har noe jazzrock-­basert over seg, selv om det ligger mer i strukturen enn i det musikalske. «The Diary of Robert Reverie» er et mesterverk, intet mindre. Unn deg selv noe godt i livet og oppdag musikk fra helt andre stier og ganger enn det du har i platesamlingen din fra før. Du vil neppe angre. På Notodden Blues Festi­val får du neppe oppleve Needlepoint live, selv om Bjørn Klakegg kompet Elly på den akustiske folk/blues-scenen der i år. Bandet skal gjøre noen få sjeldne liveopptredener nå i høst. Der akter jeg å befinne meg om jeg kan. Anbefales sterkt!