John Bigham er mannen bak artistnavnet The Soul of John Black. 40-årige Bigham har en lang og imponerende CV som bl.a. dokumenterer samarbeid Miles Davis, Niko Costa og Dr. Dre. Han var også med i det banebrytende ska-funk-rock-bandet Fish­bone. De to foregående albumene med Soul of John Black fikk panegyriske anmeldelser, og 2007-utgivelsen The Good Girl Blues på Yellow Dog ble nominert i klassen beste bluesdebut under fjorårets Blues Awards i Memphis. Nå har han skiftet selskap til Eclecto Groove, et underselskap av Delta Groove. Dette er ikke musikk for bluespuristene, men hvem vet, John Bighams tradisjonskunnskaper og rene musikalitet er så overbevisende at han meget vel kan bli en av de nye yndlingene i bluesverdenen. Tittelsporet åpner CDen og er en slags badman-ballade i beste Stagolee-John Henry-tradisjon og med klare referanser til Leadbellys folkblues. Sporet starter med akustisk gitar, rap, klapperytme og klagende korsang. Komprimerte, funky gitarmarkeringer, elpiano og en eksplosiv overgang til gitarsoloer gir et enormt sug i dette sporet. Lydbildet karakteriseres jevnt over av dynamikken mellom akustisk og elektrisk gitar. ”Betty Jean” er en hyllest til det svarte kvinnelige funk-ikonet fra 70-tallet, Betty Davis. Sporet låter veldig Prince, og hele talentet til John Bigham viser seg i hvordan han lager fengende melodier og frekke arrangementer av blueselementer. De aller fleste låtene kryder han med muskuløs, utsøkt bluesgitar à la Albert King, når han da ikke velger å høres ut som John Lee Hooker eller Son House i ”White Dress” (ikke ulikt Jimmie Vaughan i ”White Boots” forresten, låta han gjorde sammen med Stevie Ray på Family Style), og grynter seg gjennom en talking blues boogie hvor han lovpriser synet av en dansende kvinne i gjennomsiktig hvit kjole og svart truse dansende i solskinnet. Låtarrangementene til Prince i kombinasjon med hip-hop-grooven og country blues-sensibiliteten til Chris Thomas King, grooven til Sly Stone og PFunk er noen referansepunkter for Soul of John Black. Han er heller ikke fremmed for å lage en Meters-møter-Glen Campbell-/Jimmy Webb-countrypolitan-stemning i ”Holiday Inn”, godt hjulpet av den eminente keyboardisten Adam McDougall :”I’m downtown hanging at Holiday Inn sitting at the bar drinking gin/ hey bartender, can you make it double this time, I gotta to take a vacation from my mind/ I wanna shake this blues 2 x...”. Fengende, dansbar, sexy, funky, humoristisk mix som tar bluesen med på en ferd den vanligvis ikke er med på. Låtene er fulle av overraskelser, noe som starter som den glatteste velour-soul forvandles fort til gatesmart ghettofunk-blues, slik som ”Bottom Chick” som også har en uimotståelig reggaerytme i bånn, og han kan fortelle. Teksten i ”Push Into The Night” er som fortsettelsen av Johnny Taylors mega-hit ”Disco Lady”. Slik sett er denne platen med The Soul of John Black en slags kvintessens av det som forener Leadbelly, Sly Stone og Johnny Guitar Watson.