Dette kunne fort blitt flaut, men en av de virkelige veteranene fra The British Invasion-tiden midt på 60-tallet kommer ålreit ut på et solo-comeback som preges på en god måte av både vokalisten Paul Jones, 60-talls r&b/pop-artisten Paul Jones, og den r&b-inspirerte bluesartisten han ble da han rundt 1980 stiftet The Blues Band. Jeg tror Paul Jones med denne plateutgivelsen minnes årene med suksess i Manfred Manns band midt på 60-tallet, enda mer hans habile r&b-solokarriere som fulgte med flere undervurderte album, og den r&b/ blues-scenen han sparket liv i på 80-tallet i England. Allerede i 1962 satt Paul Jones inne med Alexis Korners Blues Incorporated, selveste gudfaren i britisk blues ved siden av Long John Baldry. Der satt Paul Jones side om side med blant andre Brian Jones som senere ble et sentralt, om enn noe tragisk rammet, medlem av Rolling Stones. Senere utviklet han også stor sans for en vokal crooner-stil som lå et sted mellom Tom Jones og Frank Sinatra, og som hadde noe av popkvalitetene til PJ Proby. ”Baby I’m so gratefully blue”, crooner Paul Jones i åpenbart godt bevart form stemmemessig på låten av samme navn. Låten er skrevet av blues/folk-artisten Eric Bibb, en farget artist bosatt i Sverige. Kanskje ingen tilfeldighet for Paul Jones hadde spesielt suksess i Sverige under sin underkjente solokarriere etter Manfred Mann (1966 – 1970), og turnerte nylig Sverige på kryss og tvers med materialet fra denne skiva. Preget av 60-tallets crooner og beat-tradisjoner ved siden av temperert rock og smoky r&b/blues kan dette ikke kalles en typisk innertier for bluesmenigheten kanskje, men for de med røtter i 60-tallets brede palett er dette en god atmosfære å være i. Såpass bra at Eric Clapton ville være med som gitarist på to av låtene. Dette er et album som blander coverlåter, glemte gems og nytt materiale. Slik man spilte inn plater på 60-tallet. Du vil kanskje ikke tro det når du hører en akustisk r&b-groovy og gospeldrevet låt som ”When he comes”, men den er faktisk skrevet av ingen ringere enn Mikael Rickfors, svensken som var sanger i The Hollies en gang for lenge siden. Det svinger bra i bluesfoten på noen utvalgte låter. Duke Robillard-følelsen på åpningssporet ”Lover to cry” skrevet av Jake Andrews, soul/blues-følelsen av Robert Cray på ”Choose or cop out” skrevet av Paul selv og med mr Clapton på utmerket gitar, samt r&b-svinget på ”Alvino’s entourage” som svinger i instrumental r&b slik læremester Alexis Korner lærte de fleste britiske musikere det på 60-tallet. Ingen må-ha plate, men masse sjarm og god følelse gjør dette solo-comebacket til Paul Jones absolutt verdt å sjekke ut om du har sansen for den britiske r&b-scenen på 60-tallet. Er du inne i Jools Hollands og Bill Wymans storband/r&b-verden er det en stor sjanse for at dette blir en liten favoritt i det minste.