Snowy White er en av de mest respekterte gitarister i dag, og har som Eric Clapton en fot i bluesen og en i den kommersielle store rockeverdenen. Han er en kul og laidback gitarist med en fin og ytterst følsom tone i gitarspillet sitt. Jeg husker jeg så ham på Notodden for en del år siden der han spilte sammen med Bernie Marsden og folk som hadde spilt med Eric Clapton tidligere. Peter Green var på Notodden det samme året, trolig den største inspirasjonskilden for Snowy White. Han ble god venn med Peter Green på 70-tallet, og de tilbrakte mye tid sammen hvor de satt og jammet på gitarene. Så da Peter Green spilte inn ”In The Skies” albumet i 1979 var Snowy White veldig tilstede med sin gitar og gjorde seg bemerket for første gang. Siden den gang har Snowy White blitt en av de mest populære gitarister i mange sammenhenger. Hans største enkelt-øyeblikk må ha vært da han i 1990 spilte med Roger Waters i den store tv-sendte The Wall-konserten fra Berlin, der store gjester som Bryan Adams, Van Morrison og Joni Mitchell sto i kø. Øyeblikket da Snowy White spilte gitarsoloen på ”Comfortably numb” på toppen av veggen har nok brent seg inn i mange Pink Floyd-tilbedende sinn! Med bakgrunn i den britiske bluesen har han gjennom karrieren gjort seg bemerket i Pink Floyd, Thin Lizzy og som Roger Waters mest betrodde gitarist-partner de senere årene. Denne doble cd-utgivelsen fra Music Avenue er egentlig ikke noe nytt. Den består av de to albumene han spilte inn med bluesmateriale under navnet Snowy White’s Blues Agency på slutten av 80-tallet med trommeslager Jeff Allen, sanger Graham Bell og bassist Kuma Harada. Albumene ”Change My Life” og ”Blues On Me” (sistnevnte fikk også navnet ”Open For Business” i noen land) er blitt gjort tilgjengelige igjen i denne dobbelpakken, altså. Jeg liker veldig godt den Peter Green-approachen han oser av på disse innspillingene, som er en blanding av eget materiale og klassikere av BB King, Willie Dixon og Luther Allison, med hovedvekt på eget. For bluesinteresserte, særlig britisk bluesinteresserte, er dette interessante opptak selv om Snowy White aldri sparker hull i høyttalermembranen heller. Følelsen er god, gitarspillet tidvis eksellent og følsomt, men bluesmaterialet mer på det jevne, vil jeg si. Men såpass karaktersterkt at det er fint at Snowy White’s Blues Agencys to album fra sent 80-tall løftes frem igjen.