Rune Nordvik er en flink fyr og en støver av en gitarist slik han til overmål demonstrerer her på den første CDen til Papaslide. Johnny Winter og Albert Collins er åpenbare referanser, og gutta har da også med én låt av dem hver i settet som presenteres. Legg til en antydning Double Trouble så får du en pakke med solid og tung elektrisk blues, og et knippe låter som gjør denne anmelder oppstemt og glad. Det er i seg selv ingen liten bedrift å gjøre en plate full av vitale elektriske blueslåter i våre dager, og bandet opererer i en genre som sliter mer enn gjennomsnittlig med klisjeer de heldigvis styrer befriende klar av. Det låter tett og fint og det hele er mer enn kompetent fremført. Papaslide er nok ett bevis på at når bergensere gjør ting, så gjør de dem ordentlig. Musikkmiljøet i byen har vært unikt produktivt i flere tiår, og det er morsomt å se at det fortsetter. Her er også Kim Fairchild hanket inn på et par spreke duetter, som blir stående som platas definitive høydepunkter. Hvis det skal pirkes på noe så må det være tendenser til overproduksjon, som for eksempel blåserekka som er lagt på noen av låtene som hadde klart seg godt uten. Det KAN være vanskelig å se klart i forhold til stoff som står en nær, og kanskje hadde plata tjent på en produsent utenfra. Dette er fryktelig nær å være en kjempeskive, og som debut betraktet er den uansett imponerende. Jeg gleder meg allerede til neste runde og et band som tar sjansen på å være LITT mer rufsete i kantene enn dette.