Det er ytterst sjelden man ser den irske artisten Van Morrison smile. Men på coveret av dette spesielle liveopptaket fra The Hollywood Bowl finner man en ytterst smilende Van Morrison. Hatten er skjøvet litt opp, solbrillene litt frem på nesen, og kassegitaren er i det enkle grepet som stadig begeistrer musikere og kritikere når de snakker om Van The Mans gjennombrudd med Astral Weeks. Dette er ikke den mer utadvendte stilen han dyrket som medlem av Them eller da han skrev den feiende ”Brown eyed girl”. Dette er den mer sofistikerte singer/ songwriteren. Blandingen av keltiske musikktradisjoner, folkemusikken og sjelen fra Irland blandet med jazzrytmikk og r&b. Noen album er det umulig å fri seg fra. De har noe som er universelt og tidløst. Van Morrisons ”Astral Weeks” hadde det. Jeff Buckleys ”Grace” hadde det. John Martyns ”Sapphire” likeså. Å gjøre en sang-for-sang fremføring live av Astral Weeks er en spennende ide, og ingen tradisjonell festaften som de fleste konsertene man har opplevd med denne mektige iren. Men å erstatte det store svinget med personlig magi er ingen dum ide! Både Mojo og Rolling Stone Magazine har det originale albumet fra 1968 blant tidenes 20 beste album. Mojo har den helt oppe på andreplass. Selv om originalen fra studiotilværelsen i 1968 har en del større verdi på grunn av sine fødselsveer og Van Morrisons pure unge uttrykk, så kommer man godt under huden på Vans mest personlige mesterstykke også på dette liveopptaket av nyere dato. Så han hadde helt klart gode grunner for å smile da han revitaliserte sin ungdom for en kveld. Dette er stor musikk!