Joanne Shaw Taylor er 24 år gammel og kommer fra Birmingham i aller nitristeste England. Hun har turnert med sitt eget band siden hun var 14, og hun turnerte i Europa som 17-åring sammen med Dave Stewart, Candy Dulpher og Jimmy Cliff. Hun kan også skryte av å ganske sikkert være den eneste tenåringsjenta som noensinne har vært invitert til en studiosession med Bill Wymans band. Favorittgitaren hennes er en Telecaster, og det er ifølge henne selv fordi den har en litt smalere hals som gjør det lettere for henne som har relativt små hender. Musikalsk henter Shaw Taylor mye fra gitarister som Stevie Ray Vaughan og Albert Collins, og hun medgir villig vekk at det var SRV som fikk henne tent på å spille bluesgitar. Synger gjør hun som et lykkelig møte mellom Dusty Springfield og Etta James – med en dash Bonnie Raitt innimellom. Ti år på veien har også gjort henne så stø at det er vanskelig å tro at dette faktisk er en debutskive. Det hjelper selvsagt at selskapet sendte henne til Memphis og studioet til Jim Gaines, der Steve Potts og Dave Smith, henholdsvis trommer og bass, ventet på henne. Det er å gå ut fra at de hadde det moro mens de spilte sammen med ungjenta fra England, det lyder i hvert fall sånn. Og den selvsikkerheten hun legger for dagen avslører at hun neppe lar seg plukke på av noen, selv om de har vært i gamet mye lenger enn hun har, dette er en fest fra første note og resultatet ble da også så steinsolid at heller ikke en mastring i Tyskland kunne ødelegge det. Dette er rett og slett ufattelig imponerende. Shaw Taylor kaster ikke bort plassen på coverlåter, samtlige ti låter på White Sugar er skrevet av henne selv, og det er en glede å kunne fastslå at det ikke er en eneste gymsokk å spore blant dem. Dette er rett og slett en elektrisk bluesplate i elitesjiktet, og det er og blir vanskelig å ta inn at opphavskvinnen kommer fra aller trausteste England. Det er egentlig ikke noe poeng å trekke frem spesielle låter her, men hvis du står i platebutikken og lurer på om du skal ha denne kan du bruke åpningslåta Going Home” og instrumentalen ”White Sugar” som referanser. For alle som liker elektrisk blues er dette et helt nødvendig kjøp, om ikke annet for at du skal kunne si at du var med fra starten av. Og tror du nå at dette var et blaff så kan jeg anbefale et søk på YouTube. Der finnes det et sekstitalls videoklipp som mer enn underbygger at Joanne Shaw Taylor har nok å bygge på til å bli her i lang tid fremover. Masse låter som ikke er med på plata, og plenty med konsertopptak som beviser at dette holder i massevis på scenen også. Notodden, Øya, Hove eller Quart – hører dere?