“The father of country-soul” er tilbake. Buddy Miller er i utgangspunktet en countryartist, eller rettere sagt rootsartist, som oftest observeres i nærheten av stjerneartister som Steve Earle og Emmylou Harris. Han har vært sistnevntes høyre hånd i mange år nå. Sammen med kona Julie, en tidligere junkie som han fikk på rett spor og forelsket seg i, har Buddy i duosammenheng, men også som ren soloartist, i en årrekke befestet seg som den countryartisten som virkelig fremhever soulfølelsen. For å si det veldig forsiktig så er dette en plate man må ha! Don Was, en av verdens mest erfarne produsenter for blant andre Al Green, BB King, Roy Orbison, Willie Nelson, Dylan, Rolling Stones og Brian Wilson, sier at dette kanskje er den beste plata han noen gang har hørt! Stjernenavn som Robert Plant og selvsagt Emmylou Harris medvirker på plata, og for meg overgår dette lett den skiva Alison Kraus og Robert Plant ga ut i fjor som håvet inn Grammy-priser. Men å bruke Don Was ord vil jeg ikke. Det er litt store ord å bruke når man ser på hele den fantastiske musikkhistorien. På ”What you gonna do Leroy”, som er den låta der Robert Plant gjester på vokal, føles det som Julie og Buddy er på vei inn i noe av det rufsete karakterlandskapet der Joe Henry og far selv Tom Waits sitter på post. Drivende skumringsvakker og rufsete historiefortelling. De blå tonene renner etterpå ut på gulvet i tilbakelent positur når ”A long, long time” følger på. Låtens innhold treffer deg hardere enn om Silje Nergård eller hennes like skulle synge denne smoky og jazzy tonen. Men det meste av Written In Chalk er lett å falle inn i om du har hørt en del på Steve Earle eller John Hiatt eller The Mavericks for den saks skyld. Soul og rock’n roll-temperert roots og countryrock av det tidløse slaget. At ”Gasoline and matches” i sterk konkurranse med syrete og skjeve ”Smooth” er månedens låt, og Written In Chalk et av årets sterkeste album, er ikke noe du behøver å veie sannhetsgehalten av engang. Det er bare å spinne denne skiva en gang så er du solgt!