Enhver som gir seg til å spille inn standarder opprinnelig udødeliggjort av Billie Holiday (God Bless The Child), The Band (The Weight) og Etta James (I’d Rather Go Blind), og følger opp med å gjøre en av mine definitive favorittlåter med Denise LaSalle (Slippin’ Out, Slippin’ In) ber om å bli hogd hodet av. Plateselskapet hennes gjør det heller ikke lett for henne når de trekker sammenligninger med Bessie Smith, Koko Taylor og Irma Thomas! Breial får en ny og dypere mening her. Legg til et ”tøff-i-trynet” image som snubler seg farlig nær å bikke over i det parodiske, og at bandet hører hjemme på Long Island – best beskrevet som New Yorks utgave av Son i Akershus, så er det klart at så vel problemer som fordommer tårner seg opp for Suzi og gutta. Derfor er det ikke liten forbløffelse at denne anmelder er nødt til å medgi at dette prosjektet i hvert fall delvis lander på beina. Bandet låter tett og fint, og det deilige med amerikanere er at de aller fleste av dem vet hva de skal gjøre med en blåserekke – som her hvor den gir lyden mer kjøtt på beina og fungerer som bare juling. Det fungerer fint alt sammen, og Suzi kler faktisk å være tøff i trynet der hun synger med en visshet om at hun har tatt sin tørn i lurvete bikerbarer i nabolaget. Det holder helt til de før nevnte Etta James, The Band og Billie Holiday coverne. God Bless The Child tolkes med et desperat behov for å tilføre låta ”noe nytt”, og dette bandet løser det ved å gjøre den som en slags lounge-låt – og dette er IKKE en sang som kler å bli sunget som uforpliktende cocktailjazz – resultatet er genuint grusomt, og nesten så fryktelig at det blir et salgsargument i seg selv. The Weight og I’d Rather Go Blind halter stygt, men av de to kommer de i hvert fall unna behandlingen de gir The Band klassikeren med æren noenlunde i behold. Denise LaSalle derimot, har ingenting å klage for. Dette er, for å oppsummere, et band som kunne trengt en produsent som hadde bedt dem stole på sitt eget materiale, og å holde seg til det de gjør best – som er tøff elektrisk bluesrock som det skal drikkes øl og festes til. Eventuelt gitt dem et kurs i valg av egnet materiale, for her ødelegger coverlåtene alt. Personlig favoritt er ”Does Your Wife Know”, og finnes plata på iTunes kan du laste ned det bra stoffet derfra og slippe å kaste bort tiden når bandet går så på snørra som de tidvis gjør her.