Femte porsjon med livslykke fra det som snart bør være Ørstas største eksportartikkel og gave til verden. Som bandets mange venner vil vite allerede er dette første plate der vokalist/gitarist Adam Douglas får prege resultatet, siden han ble hentet fra USA sommeren 2008. Douglas har base i Oslo, og det høres jo LITT krøkkete ut, men ut fra plata å dømme har gutta klart å løse logistikken aldeles glimrende. Det er også Adam Douglas og Frank Utgaard som skriver alt stoffet, noe som har den umiddelbare effekt at Douglas blir en enda tettere del av bandet enn de fleste andre ”nykomlinger” ville klare å bli. Og de kler hverandre, Douglas og gutta – det DU får er tre kvarter eller så med tett og funky bluesrock der bandet tar ut hele spekteret av stemninger. Det spenner fra såre kjærlighetsballader til rene rockere – og hele veien med et helt usannsynlig groove. Litt av æren for det tilhører vel kanskje tryllestaven til Jim Gaines og studioet hans i Memphis som var åsted for innspillingen, men ikke engang Gaines kan lage gull av gråstein – så her har grunnlaget i høy grad vært til stede før bandet satte en fot i studio. Det Woodleg Odd leverer i denne runden er imponerende og steinsolid håndverk. Alle detaljer er omsorgsfullt ivaretatt, og dette er et band som er stolte av materialet sitt i vissheten om at låtene de har skrevet holder et skyhøyt nivå. Det er vanskelig å plukke én favoritt her, men la meg anbefale ekstra oppmerksomhet for låter som ”Back To My Old Tricks Again”, ”Reason & Rhyme”, ”Find A Way To Get Rid Of You” og ikke minst årets kuleste instrumental ”Walk Of Shame”. Fantastiske låter alle sammen, uten at det øvrige materialet EGENTLIG er noe dårligere, med ett unntak. For, hvis jeg så skal få runde av med LITT kjeft, la meg da peke på den avsluttende ”A Thousand Times Before”. Jeg har ALL mulig sympati med band som har ambisjoner om å komme seg inn på det amerikanske markedet, og at man i så fall trenger en radiolåt til AOR stasjonene, men ett sted får grensen gå. Dette er et kompromissløst knefall for radioformateringen som ”sticks out like a sore thumb” på det som ellers er en praktplate. La meg ellers ønske all mulig lykke til på den forestående USA-turneen. Dog er det slik at avslutningslåta forvandler det som ellers hadde vært en klar åtter til en sjuer – selv om bandet skal ha takk for å ha plassert platas ene gymsokk helt til slutt.