Godstoget fra Belgia gir seg ikke – og takk for det. Makan til rock’n roll-ekspresstog innen dagens blues tror jeg ikke du finner over på andre siden av Atlanteren. Hadde Brian Setzer fått velge seg et bluesband tror jeg fandenivoldske The Seatsniffers hadde blitt hans førstevalg. Deres åpenbare appetitt på alt som heter American Music og American Roots mikses inn i en blanding av rockabilly, swing, rock’n roll, roots-country, Bo Diddleys rhythm’n blues og Carl Perkins herlige lek med NRBQ om noen husker Boppin’ The Blues fra 1969. Turbulence er The Seatsniffers syvende album. De er et av de få bandene jeg kjenner som forener bluesfolk, pønkere og 50-talls rockere som enda ikke har fått banket Elvis-looken ut av hårsveisen. For The Seatsniffers handler det først og fremst om en følelse – ikke hvilken musikalsk stil de skal binde seg til. Å binde dette bandet til et tre er like håpløst som å binde en katt til en løpestreng. The Seatsniffers skulle hatt et stort publikum i Norge. Noen subkulturer kjenner og elsker bandet over alt på jord, men med tanke på hvor mange som liker å danse, spesielt swing, men også annen rytmisk rootsmusikk, så er The Seatsniffers noe du anbefales å ta mer enn en sniff av! ”Put he motherfucker on the boat – and if the god damn thing don’t float – turn around and leave – just get away from me”! Slike tekster – slik attityde – slik herlig blues/ rockabilly-nerve – finner du sjelden i våre dager. Så ”grab it while you can”!