Matt Schofield tilbrakte de fire første årene av sitt profesjonelle gitaristliv som musiker I bandet til Dana Gillespie, og brukte åpenbart tiden godt. Uten å ha hørt de tre foregående utgivelsene hans er det likevel enkelt å fastslå at vi her har å gjøre med nok et forbløffende friskt pust fra de britiske øyer. Det henger igjen noen jazzbreaks, slik det gjerne gjør med briter som har vokst seg til kunstnerisk i det miljøet Schofield har ferdes i. Schofield er blitt 31, og kanskje er dette plata der han for alvor – og forhåpentligvis for godt, stoler på at bluesgitaren hans er en stødig nok stemme til å bære ham frem. Det Matt Schofield leverer på denne plata er en hybrid som er superelegant gjort, der blues møter New Orleans funk – med de før nevnte jazzimpulsene som et siste krydder, en slags garnityr på toppen av et musikalsk festmåltid. Bandet er et kapittel for seg, Johnny Henderson setter et vidunderlig ”old-school” preg på det hele med en Hammond C3 og et Wurlitzer (!) elektrisk piano – foruten standard akustisk piano. Vanvittig kult, og nesten en grunn god nok alene til å anbefale kjøp. Alain Baudry er en perfekt trommeslager til dette oppsettet, og klarer å gjøre en fantastisk funky jobb uten på noe tidspunkt å gjøre for mye av seg – og Jeff Walker veksler mellom elektrisk og akustisk bass og komplimenterer Baudrys trommer helt aldeles utsøkt. Kompet er ett av de beste jeg har hørt på svært lenge. Alle involverte vet og erkjenner at her er gitaren hovedrolleinnehaver – og da blir resultatet deretter lytefritt stilig. Det er alltid mulig å si noe om gitaristers mål ved å se hvilke covere de velger seg ut. Schofield plukker Freddie Kings ”Woman Across The River” og Elmore James’ ”Stranger Blues”. Begge er låter som krever sin mann, og når Schofield gjør dem med den selvfølgelige elegansen han legger for dagen er det til å bli varm i hjertet av. Det øvrige stoffet er skrevet helt eller delvis av Schofield, og holder et så høyt nivå at det er vanskelig å anbefale én låt å teste plata på i butikken, men for ordens skyld så sjekk versjonen hans av ”Stranger Blues”, eller en av hans egne som åpningslåta ”What I Wanna Hear”, eller ”Live Wire”, eller ”I Told Ya” – her er det bare å velge. Dette er en plate å bli glad av og glad for – og det beste er kanskje at med mindre noe går helt galt, så er dette det første av svært mange møter med Matt Schofield.