Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves heter det i et gammelt ordtak, og sjelden har gammel svada vært så anvendelig som i dette tilfellet. Margit Bakken lot oss alle vente til førti var passert med grei margin før hun debuterte på plate under eget navn, men når så først skjer så gjør hun det klart fra første tone at ventetiden har vært verdt det. Denne plata er, i forskjellige perspektiver hele veien, én lang porsjon med balsam for sjelen. Du får et knippe praktfulle, såre ballader – den første allerede i starten der Margit demonstrerer for alvor den stemmeprakten hun besitter. ”Ill be there” er en støtteerklæring til en venninne som trenger det og et signal om at dette er en samling låter som langt på vei bygger på egne erfaringer og opplevelser. Sørstatskrydderet som er drysset over ”A Real Woman” gir oss signalet om at vi er i ferd med å legge ut på en reise i musikkulturene i USA – og ”Treat Her Like A Lady” er den klassiske oppskriften der den kvinnelige vokalisten deler av sin livserfaring med den naive mannlige lytteren – praktfullt og funky, praktfullt. Hammond lager de stiligste orglene i hele verden, og på manifestlåta ”Strong Will” slipper Espen Fjelle til for å demonstrere akkurat det. Ytterligere en Bakken original som går rett i øret, og ikke minst hjertet. ”Don’t Leave Me Alone” er utsøkt Amerikana i countrygata, og nok en gang demonstrerer Margit at hun har en stemme som kan rangeres helt der oppe i elitesjiktet – Tammy Wynette og Loretta Lynn er naturlige referanser, og kanskje en Linda Ronstadt i gode stunder. Og det hele akkurat så sentimentalt at det hadde blitt hilst med tårevåte lommetørkler fra publikummet i Grand Ole Opry. ”Slow Down” er en vakker ballade der Margit viser at åpningslåta ikke var noen tilfeldighet. Dette er en av denne anmelders absolutte favoritter, og kanskje platas mest ambisiøse musikalske løsning. Så var det coverene, først kommer Memphis Minnies ”Nothing In Rambling” i et arrangement som ville ha gledet opphavskvinnen umåtelig hvis hun hadde hørt det – og hva vet jeg, kanskje holder hun et øye med oss fra ett eller annet sted. New Orleans-krydderet er tatt frem igjen, og sammen med nok en dose Hammond B3 og kollega Rita Engedalen på kor, mandolin og slide blir resultatet sinnsykt funky. Den andre coveren Margit gjør er Tony Joe Whites ”Out Of The Rain”, og uten noen som helst forkleinelse for hennes eget materiale så får jeg fremdeles etter et tjuetalls gjennomlyttinger gåsehud av velvære når den drar i gang. Send skiva til mannen selv, jeg er sikker på at han blir kjempestolt. Og da blir det ikke så viktig at vi har fått to låter der verken band eller sanger helt klarer å møte sine egne ambisjoner – i mine ører i det minste. Og jeg understreker at begge låtene det er snakk om holder et høyt nivå, men at det høres ut som de ikke er HELT ferdige. Det som kanskje imponerer aller mest med Margit Bakkens debutplate er hvordan hun helt uten å anstrenge seg reiser musikalsk mellom genre, og med det gir oss en samling blues, amerikana og country som er lekende og lett avstemt innbyrdes. Selv sier hun at hun har gjort akkurat som det passet henne med denne plata, og jeg håper intenst og inderlig at hun fortsetter med nettopp det. Og endelig er det bare å gratulere alle involverte med at de her solid demonstrerer at du ikke MÅ reise til verken L. A. eller Nashville for å levere plater som dette. ”On the Other Side ” er spilt inn på Vestfossen og mastret på Notodden, og henholdsvis Eivind Kløverød og Njål Frode Lie har gjort en kjempejobb. Det er bare å slå fast at det norske musikkmiljøet har fått en ny stor stemme å glede seg over, og jeg tar det for gitt at vi ikke trenger å vente tretti år til oppfølgeren kommer.