Candye Kane har gjennomlevd mer enn de fleste og blitt tøff av det. En rå barndom, ble mor som tenåring, klart seg i verdens tøffeste filmindustri, og klart seg gjennom en kreftdiagnose. Men på sin nye plate for Delta Groove virker det som om hun lever mer enn noen annen godt voksen dame i musikkbransjen. Det formelig spruter av den humørfylte og volumiøse bluesdiva! Når hun spiller inn plate for nåtidens ledende blueslabel Delta Groove så setter det garantert en ekstra spiss på studioinnspillingen som en tøff dame som Candye Kane henter frem ekstra inspirasjon av. Med sitt eget drevne band forsterket med navn som Mitch Kashmar, Stephen Hodges, Dave Gonzales og Kid Ramos er dette Candye Kanes beste album på lenge, selv om vi ikke har glemt at hennes forrige Guitar’d and Feathered hadde sine gode øyeblikk. Candye Kane spenner opp gospelkraften i sin soul/blues, som alltid har sine lekne elementer av 50-tallets swing og r&b-kultur i et tidløst grep, helt fra starten av. Tittelsporet ”Superhero” smeller i gang med ”I’ve always been a fighter – I’m not going take it laying down”, og backingen full av blåsere, fete orgeltoner og fingerpicking gitarspill helt etter Kid Andersons hjerte er upåklagelig. Kommer du deg ikke opp av sofaen til toner som dette kan det være på tide å sjekke pulsen! Candye Kane slår sjelden to like låter etter hverandre. Det skifter over i Texas-shuffle ala Fabulous Thunderbirds på ”Tuff enuff”-skiva med ikke ulikt titulerte ”Hey! Toughen up!”, og følger opp med en ballade i klassisk 50-talls driv som Chris Isaak nok kunne tenke seg å synge andrestemmen på. Tekstmessig er dette typisk Candye Kane: ”I put a hex on you” er man-eateren Candye Kane med Screaming Jay Hawkins ”I put a spell on you” i tankene. Candye finner ikke opp hjulet på nytt, det har aldri vært hennes stil, men hun setter sitt eget avtrykk tydelig og bestemt på den skiva her. Når hun setter på Chicago-bluesen og synger ”I’m a bad girl – just as bad as I can be” følger både gitaren og teksten en ærlighet og let-my-life-entertain-you nerve som minner om Luther Allison. Ikke alt glimrer dog. Candye slipper seg alltid nedpå sofaen på et par låter, og en taffellåt som ”Ik hou van je (I love you)” er en slik kalkun. Hadde hun trengt et brekk på plata så kunne hun bare sluppet pianisten til med et solonummer. For det høres ut som det er mer enn gode nok musikere på den skiva her. Candye Kanes beste på lenge – bør høres!