Fra sin base I Lansing, Iowa leverer Joe Price her det som i praksis er hans femte album, selv om det første egentlig var en samling av de to første egenproduserte kassettene han hadde laget for salg på konserter. Price har bodd i Iowa i Midtvesten i USA hele livet og han sier selv at han har spilt gitar siden 1960 da broren hans reiste i militæret og ga gitaren sin til niåringen. Grunngrepene lærte han av postmannen i strøket og en speditør på jernbanen der stefaren hans jobbet viste ham noen videregående triks. Joes skjebne ble likevel beseglet for alvor da han tilfeldigvis traff Earl Hooker, som blant annet viste ham hvordan en avskåret bit av et sykkelstyre kunne bli en utmerket slide til gitaren hans. Popen og rocken fenget aldri Joe. Hans hjerte var tapt til folk og countryblues fra første stund, et kjærlighetsforhold som åpenbart er like glødende i dag. Om noe, så har Joe tatt opp i seg elementer fra deltabluesen på veien, og det gjør bare denne plata enda mer fascinerende. På flata i Midtvesten har Joe også hatt muligheten til å høre, og senere varme opp for, folk som Muddy Waters, Koko Taylor, Clifton Chenier og James Cotton når de har stoppet på veien fra østkysten eller Chicago på turnéveien mot vest – og det er klart dette er erfaringer som har farget han også. Resultatet er en (for meg i hvert fall) unik hybrid av folk, deltablues og den countrymusikken som ellers er å høre på landet i Tennessee, Virginia og de andre fattige gruvestatene sørpå i USA. Og musikken han spiller, den spiller han med få unntak alene. Kona Vicki er også en bra gitarist, og her er hun med på to av sangene. Vicki har ellers sagt opp jobben på knappefabrikken for å jobbe full tid som Joes agent og booker – for heldigvis er denne anmelder ikke alene om å ha sett sjarmen og de opplevelsene musikken til Joe har å by på. Ellers er det én sang der Joe har hentet inn en trommeslager og en trompeter. Og i motsetning til tidligere utgivelser er dette ikke spilt inn hjemme i stua, her har turen gått til Nashville. Opptakene er velsignet analoge og de fleste av låtene er gjort i en tagning. Rufs og småfeil er beholdt og bidrar til å gjøre dette til en spesiell og intens opplevelse. For mangel på innlevelse er det ingen som kan beskylde Joe Price for. Sært? Kanskje. Kommersielt lett tilgjengelig? Slett ikke. Men for den som måtte ha lurt på hvordan arbeiderkulturen i USA har uttrykt seg musikalsk på landsbygda og i småbyene, så er denne plata langt på vei et svar. Gitarfantaster vil være interessert i at Joe spiller på en National Reso-Phonic, en gjenskapning av en steelgitar som var populær på tjuetallet, i tillegg til å være en gitar som krever sitt av utøveren låter det som lite annet du har hørt før – grovt og gromt. Rain Or Shine er en strålende inspirert porsjon elektrisk folkblues, som ved siden av å glede kjennere også burde kunne vinne nye venner til genren.