Denne anmeldelsen kommer med på overtid av overtiden for oss i Bluesnews denne gangen. Vi satte på blålys for å få den med i dette bladet fordi Adam Douglas alltid har vært en viktig artist for oss. Og selv om vi gjerne skulle hatt mer tid til å vurdere skiva ordentlig, vi kunne tenkt oss å dvele ved detaljer og ord og vendinger for vår egen flinkhets skyld, så er det lett å felle en dom over plateutgivelsen: Den er ekte som få. Den er sjelfull som få. Den er rørende som få. Den treffer alle som har puls. For alle som har puls har følelser, gode og dårlige. Adam tar for seg de som ligger rundt hjertet og plager deg i ditt eget sjeleliv. De som prøver å forhandle med hodet, men som hodet enten avviser eller ikke helt forstår. De vanskelige tingene om det å leve sammen. «The Beauty & The Brawn» handler om det som skiller oss, om hvordan det føles å stå i avgrunnen og føle at vi har mistet hverandre helt, om å leve i ingenmannsland og føle seg halv, og om å lete etter et håp og synge i en bønn om at hvert­fall noe av det som er ødelagt skal bli bra igjen. Sterke følelser med en sjelden personlig utlevering. Selv jeg som er mer enn 30 år inn i et forhold kan jeg kjenne tungt på følelsene på denne skiva og kjenne at den rører meg dypt. Ikke sånn at jeg griner, men innimellom kan du ikke snakke med meg eller til meg, for å si det sånn. Dette er en plate som skapt for det uendelige høstmørket der stearinlysene gir begrenset med lys og varme. Dette er Adam-soul fra amerikaneren vi har adoptert som 100% nordmann etter den knusende seieren i Stjernekamp, og er et sjelfullt singer/songwriter-album der country­-soul, americana-ballader og smektende soul, som innimellom sparker litt mer i løvet, fanger deg mer enn kanskje noe annet album du har hørt på evigheter. Du har opplevd hans soul tidligere, så den trenger neppe mer introduksjon eller beskrivelse, men begrepet Adam-soul kan etter hvert bli en egen kategori i musikkpressen. I hvertfall her til lands. Det er en inderlighet i fremførelsen som treffer så hardt, sånn at du holder pusten nesten ubehagelig lenge, og jeg kan med hånden på hjertet kan si at bare en håndfull sangere gjennom musikkhistorien har klart det samme. Og musikkhistorien er stuet tett sammen i kjelleren min, for å si det sånn. «The Beauty & The Brawn» kommer med følelser og et musikalsk uttrykk som er noe av det vakreste jeg kan huske å ha hørt. Selvsagt spilt inn analogt hos den fortsatt ungdommelige legenden Geir Sundstøl, som Jimmie Dale Gilmore brukte på turné for snart tusen år siden og kalte en «trollmann» på alt som har strenger. Selv pressebildene er tatt analogt. For Adam legger alle sine verdier i denne skiva, og vi mennesker er jo analoge, det var ingen digitale prosessorer involvert da du ble født! Det er bare en ting å si om Adam Douglas’ viktigste plateutgivelse i karrieren: Maken til Adam-soul! Makan til nakenhet, følsomhet og det vi kan kalle et personlig brev fra det indre rom omsatt til musikk. Det renner over av sterke låter, så å trekke frem noen er nesten latterlig, men jeg kan si som følger: Legg merke til hvordan Adam setter i gang med vokalen på låter som «Lost you anyway» eller «Let me back on in». De første tre-fire setningene i introen forteller alt om hvor sterke og øyeblikksmagiske disse innspillingene er. Og kjenn på den frie soulmagien i refrengene på «Against the fire» og «Honestly, I expected better». Og innrøm det - du er solgt du også!