Fra legendariske Willie Mitchells studio i Memphis for innspillingen av Super Chikans forrige album “Sum Mo Chikan” gikk turen – uunngåelig – til Notodden og Norge. Uunngåelig på grunn av to ting. Samarbeidet med Spoonful Of Blues fra nettopp Notodden, og fordi det legendariske Stax-studio utstyret nå står i det allerede smått legendariske Juke Joint Studio på samme sted. Jeg vil tro begge deler har spilt en likeverdig rolle i å få frem blueskapasiteten i Super Chikan på denne skiva. For med ”Chikadelic” har de klart å få frem størrelsen i denne originale Deltablues-artisten. På en måte du aldri helt har hørt denne bluesens undergrunns-konge før. Denne plata er dømt til å vekke oppsikt langt utenfor Norge! Og da har jeg ikke glemt at ”Sum Mo Chikan” var en meget bra utgivelse! I sin andre hjemby Notodden har den John Lee Hooker- og Junior Kimbrough-inspirerte Mississippi-artisten virkelig festet sin blues til tape. Dette lanseres som en Super Chikan-utgivelse, men er i realiteten en likeverdig Super Chikan/Spoonful Of Blues-utgivelse. James ”Super Chikan” Johnson har skrevet albumets 13 låter så nær som en. Jostein Forsberg og Morten Omlid i Spoonful Of Blues står bak ”Juke joint Saturday night”, inspirert av de mange besøkene de har hatt på Super Chikans hjemtrakter i Clarksdale, Mississippi selvfølgelig. Jostein Forsberg har også stått som produsent for denne plateutgivelsen. Den alltid positive frontfiguren både for Spoonful Of Blues og Notodden Bluesfestival har fått frem en fin følelse på albumet. Det føles veldig nært, live-innspilt, ekte og direkte. Men det når ikke opp til den kommunikasjonen og det varme, men likevel store lydbildet man fikk frem på Louisiana Reds album innspilt i samme studio for ikke lenge siden. Jeg tror – man kan ikke være for sikker på dette – at Jostein, Super Chikan, Morten Omlid, Jens Haugen og Eskild Aasland hadde tjent på at en utenforstående hadde stått med produksjonsansvaret og styrt innspillingene. Så kunne de som spiller musikken på denne plata tenkt og følt som Super Chikan selv gjorde under innspillingene: At han for første gang virkelig kunne være seg selv og slappe av i et studio. Trygg på at det som kom ut hadde det rette uttrykket! I left home to be home, sa Super Chikan selv. That studio made my songs more buttery. You can hear the comfort in my voice, fortsetter han. On this record they let me be who I am! Spoonful Of Blues har kanskje laget en god atmosfære for å få frem “the butter feeling”, men de har jaggu også rocket opp backingen til Super Chikan på en måte som vil gi Mississippi-legenden flere innpass utenfor det regulære Juke Joint-miljøet. Det er bare å høre på gitarene til Morten Omlid og rytmeseksjonen til Haugen/Aasland flerre bakteppet på låter som ”Front porch boogie”, ”Bad ass bass”, ”Dance rock and sway” og ”Eyeball blues”! Jeg tror til og med Kid Andersen er litt imponert over den fine soulfølelsen i åpningslåten ”Ain’t nobody”. Med delikate gitarlinjer som smyger seg etter vokalen til Super Chikan. Det samme kan sies om nydelige ”Here comes my baby”. Får du ikke god følelse med den bluesen som serveres her, kan du kun skylde på genene. For dette er virkelig bra blues. Sommeren 2009 har vært for jævlig, men plateutgivelser som dette får det til å henge en eim av vibrerende sommerfølelse i luften likevel! Jeg får si som dem sier på Vitapro-reklamen: Det virker for meg!