Dette er en ganske annerledes plate enn den forrige mer eksperimentelle og søkende blues/ soul/jazz/ mood-plata ”Stand Your Test In Judgement”. Den var en reise i stemninger og et søkende uttrykk på samme måte som Vidar Busk og Ry Cooder har utfordret bluesformatet på tidligere plateutgivelser. Den var opplevelsesmessig litt i widescreen-formatet ikke ulikt Cooders ”Paris, Texas”. Denne nye plata er en intim, spontan og ekte blueskonsert som oser av innlevelse og god bluesfot. Den føles mer ”in your face” enn noe Ronnie Jacobsen har begitt seg ut på tidligere, og bare et litt slumsete lydbilde og det faktum at Ronnies stemme mangler en liten bit på den store overbevisningen trekker ned. Men alt i alt er dette en bluesplate som fortjener å stå på repeat! ”The San Jose Sessions” er en dampende bluesplate. Her søkes det til røttene av Chicagos yrende bluesmiljø på 60-tallet. Muddy Waters, Buddy Guy, Little Walter, Otis Rush i en sydende og nesten syrete klubbsetting. Ronnie Jacobsen har valgt å reise over til Kid Andersen og hans Greaseland Studios i San Jose, California for å finne nerven og miljøet som gjør denne plateutgivelsen til det beste jeg har hørt fra den etter hvert så erfarne bluesmannens hånd. Med seg på turen, og av stor betydning for resultatet, finner du harmonica-esset Richard Gjems og pianovirtuos Øyvind Stølefjell. Begge har veldig frie roller og leverer som om de vokste opp i Chicago på den aktuelle tiden. Richard ligger langt fremme i lydbildet og har vel aldri fått levere en så utpreget Little Walter/Rod Piazza-session. Øyvinds piano ligger derimot litt druknet i lydbildet. Men Otis Spann-­følelsene drukner ikke helt. Jeg tror nok at Ronnie Jacobsen har fått med seg at miljøet, musikerne, settingen og det å sette baksten til heving i den rette ovnen har mye å si for resultatet av en plateinnspilling. Ronnie har selvsagt etablert et musikalsk forhold til Kid Andersen lenge før Noora Noor reiste over for å spille inn sin nyeste plate. Men det har nok hjulpet på lysten til å prøve ut noe lignende når en ser på resultatet. Og Louisiana Reds innspillinger i Juke Joint Studioet på Notodden med norske og amerikanske musikere fikk flere blueskjennere til å utvikle brokk i øyenbryn-musklene. Jo da, gitt den rette settingen så kan hva som helst skje! Musikken er en ren hyllest til den tidlige elektriske bluesen som utviklet seg rundt Chicago. For å begynne på slutten så gjør de Sonny Boy Williamson II’s ”Nine below zero”. Låta som navnga det britiske bandet som er mer kjent for sin bluesrock på 80-tallet og frem til i dag. De har valgt å la låta bæres frem av Richards munnspill og Øyvinds piano og har ikke med gitarspillet som er så levende på originalen. Litt feil, da låta mister noe av sin vanvittige nerve, særlig når man har en kar som Kid Andersen i rommet! Andre låter som er mer på riktig plass er Muddy Waters ”Standing around crying”. Her sitter bluesskyvet veldig bra, og du kan virkelig fornemme at Richard Gjems klarer å fylle stolen til Little Walter på denne låta med et par tonn med følelser. Duane Allman i Allman Brothers Band brukte Little Walters munnspill for å tune sitt spill på slidegitar. Han ville nok likt å jamme med Richard slik han leverer tonene her. Mye på denne skiva er over gjennomsnittet. Dette er en bluesskive du ikke blir lei så lenge de blå tonene ringer ekte for deg, og med hyllesten til 60-tallets blues-Amerika gjennom flere låter av Little Walter, Jimmy Rogers tidløse ”Ludella” og Junios Wells fantastiske ”early in the morning” fra det klassiske ”Hoodoo Man Blues”-albumet i tillegg til de forannevnte, er du i de beste hender. Dette er en fin plate å bruke for å bli litt mer kjent med blues om du ikke har så mye av denne musikken fra før!