Hva gjør man når man har lite penger og et desperat behov for å bli oppdaget som artist? Vel, hvis årstallet er 1948, åstedet er Detroit og navnet er John Lee Hooker, så er svaret klart. Man tar seg en runde til alle byens plateselskaper (og dem var det noen stykker av på den tida) og spiller inn noen låter på hvert sted. Noen nye låter og noen lett omskrevne, tidligere utgitte. Og hvis det er noe problem at navnet på artisten går igjen, så forandrer man det bare. Man kan lage seg et kunstnernavn, eller man lager bare en lett omskrivning på det reelle navnet. Tidspunktet ER 1948/49. Og i Detroit ER en herremann ved navn John Lee Hooker i gang med å skape seg en karriere. Han spiller, for en håndfull dollar pr. innspilling, inn musikk for King Records (som Texas Slim), for Chance Records og Gone Records (som John Lee Booker, et navn han skulle komme til å bruke litt også senere, for Chess), Acorn Records (som The Boogie Man). Og dette var bare noen av navnene hans; blant andre brukte navn finner vi f.eks. Johnny Lee, Johnny Hooker, John Cooker, Delta John, Birmingham Sam and his Magic Guitar og Johnny Williams. Nå har engelske Fantastic Voyage samlet en drøss av disse gamle låtene til John Lee Hooker i en 3CD-boks. Samlingen dekker årene 1948-58, og har i tillegg til låtene spilt inn for tidligere nevnte selskaper også låter spilt inn for Sensation Records, United Artists, Chess Records, Fortune Records, Hi-Q Records, Vee-Jay og Top Rank Records. Det er blitt et dokument av en samling, eneste aberet er vel at låtene spilt inn for Bihari-brødrenes Moderen Records (’Boogie Chillen’, f.eks., er ikke med). Det har vel noe med rettigheter å gjøre, tenker jeg. Hører du til dem som bare har John Lee Hookers ’The Healer’ i samlingen din kan det være en ide å finne ut hvor mannen kom ifra. Hvordan han hørtes ut i årene etter at han var kommet nordover til Detroit fra Clarksdale, Mississippi. Og det han spilte var det han hadde lært bl.a. av sin stefar, bluesmusikeren William Moore. Hooker hadde jo en god relasjon til sin stefar, noe vi ikke så ofte leser om i blueshistorien. Alt-i-alt; et viktig dokument, et som hadde fått full score hadde det ikke vært for manglene i låtutvalget.