Fra den mest amerikanske tradisjonen av dem alle, den akustiske folkbluesen og fortellerkunsten, kommer Spencer Bohren med et livealbum spilt inn i Solingen, Tyskland i oktober for snart to år siden. Med base i New Orleans siden 70-tallet er dette en av de mest respekterte tradisjonalist-artisten. Oppdratt gjennom gospelmusikken hjemme, der moren ikke så på barna som sønner og døtre, men sopraner, alter og tenorer, fant han Hank Williams og senere bluesen nede i New Orleans. Musikalsk spiller han akustisk gitar mye på samme måten som du har opplevd Ry Cooders søken gjennom blues og folk-tradisjonene. Det er utvilsomt bånd til andre artister som Hans Theessink, Loudon Wainwright III, Eric Bibb, Guy Clark og til og med vaudeville-artisten Leon Redbone i det Spencer gjør. Det er musikk for de som setter pris på akustisk musikk, ekte tradisjoner og den enkle magi. Til syvende og sist handler det om utøveren har den nødvendige karisma og klarer å sy sammen et underholdende show. For å si det sånn: Jeg hadde mer enn gjerne reist noen mil for å oppleve en intimkonsert med Spencer Bohren etter å ha hørt dette liveopptaket. Etter Katrina-katastrofen i New Orleans har han jobbet en del sammen med størrelser som Bill Kirchen (Commander Cody), men Spencer Bohren er en av disse artistene som aldri binder seg til en musikkstil. Derfor var hans første album tidlig på 80-tallet veldig New Orleans med Dr John med på laget. Mens han senere har spilt inn både gospelalbum og som her pur folk/blues i soloformatet. Han spilte endog inn et album i Sverige på 80-tallet, og fikk en liten hit hos broderfolket. Spencer Bohren synger og snakker om bluesen sin med stor innsikt og kjærlighet. Veldig behagelig å høre på og lærerikt samtidig. Som når han trekker frem The Peymont Style fra Appalachiene. En søt og varm bluesform du finner i fjellområdene i stater som North Carolina og nedover til Tennessee skapt av innvandrere fra keltisk område i Europa. Skotter, irer og engelskmenn som lærte sine tradisjoner til de svarte, slavene deres. Tilsatt en dose ragtimetradisjoner svingte det lett, lyst og oppstemt av denne tradisjonen. Ulikt mye av den gamle bluesformen som handler om å være nede og ”down and out” i mørkere tonesett. Det var disse fjellområdet som også ga oss mye av det vi kjenner som bluegrass i dag. Spencer drar oss pent gjennom ”Hey hey daddy blues” skrevet av Blind Blake på slutten av 20-tallet og ragtime-artisten Scott Joplins ”Maple leaf rag” fra enda lenger tilbake i tid. Før han tar deg med gjennom tidlig Hank Williams-magi med ”Lovesick blues” og over i en akustisk gitarvariant av gospelklassikeren ”People get ready”, som ville satt selv opphavsmannen Curtis Mayfield i en henført stemning. Det enkle er ofte det beste – såfremt du har sjel. Skal du ha en akustisk opplevelse har Spencer Bohren mye av akkurat det!