Det er jubileum - og det er flere grunner til å heise flagget over Bjørn Berges tiende album! For en av Norges hardest arbeidende soloartister, som har reist flittig rundt i Europa i det siste med bare en singel koffert og gitar i hendene og gjort seg beryktet som bluesgitarist i verdensklasse, har tatt frem sitt mest interessante og varierte album til dags dato! ”Fretwork”, et uttrykk for gitarhalsarbeid, er en tittel som selvsagt ikke lyver. Bjørn Berge er som vanlig svært energisk og virtuos som gitarist også på denne plata. Men han har samtidig gått i nye svært spennende retninger musikalsk, og ikke minst har variasjonen og den luften han har tatt seg råd til å kjøpe til disse studioinnspillingene gjort veldig godt. Det er et par låter også her i kjent kjapp, røff og macho akustisk gitarstil, men du får ikke følelsen av å bli kjørt over av en ”string killer machine” denne gang. Her kommer følelser, dynamikk og et lyrisk gitarspill frem på en måte som gjør ”Fretwork” til en av de få Bjørn Berge-platene jeg mener at du må ha. Og lyden er så crispy, nær og ekte at du hører Bjørn puste, hører han bende strengene med undersiden av fingrene og hører at det knaker i gitarens føyninger når han lener seg rundt instrumentet og gjør nesten det umulige! Det er bare å høre på en låt som ”Drifting blues” om du skal høre hva jeg mener om lyden på denne plata. En ting er at du legger merke til det fantastiske gitarspillet - det er tross alt ikke nytt når det gjelder Bjørn Berge - men følelsen av å sitte på skuldrene til Bjørn under innspillingene i studio kommer godt frem og gir deg en ekstra dimensjon. Har du et stereoanlegg litt utover trøstesløse pakkeløsninger så kan du glede deg bare til å oppleve lyden på denne plata. Fra nevnte tilbakelente blues på nevnte ”Drifting blues”, som går utenpå selv en laidback Chris Rea i eleganse og stemning, er denne plata en velkomment variert reise. Fra den progressive folkrock-bluesen på åpningen med ”Crazy times” til mange forskjellige møter mellom den norske folkemusikk og blues. Bjørn Berge har klart å forene de tidligere Vamp-kompisene Øyvind Staveland og Vidar Johnsen, som nok ikke snakker så mye sammen lenger, på samme plate. Men ikke på samme låt. Øyvind gjør et helt fantastisk fiolin-arrangement på ”These streets”, som er så vakkert og fullt av følelser sammen med Bjørns gitar og stemme at den trolig konverterer flere hundre Vamp-tilhengere til Berge-stallen med det første.  Noe av det mest progressive på denne plata, og dermed også mest spennende, er tittelsporet. Om et høyhastighetstog noen ganger blir forbundet med vakker musikk må det være det stykket her. Det går fort, men er også utrolig virtuost og sammensatt i en blendende forestilling av et det ekstraordinære både innen ren teknikk og musikalitet. Et essensielt gitarnummer som nok kommer til å bli lagt merke til av gitar-eksperter som ”vet alt”. Og skal jeg plukke frem min personlige favoritt blir det ”Zebra”. Fordi aldri før har Bjørn Berge laget en låt jeg så til de grader har lyst til å synge med på. Ja, du hørte ordet synge. Og ikke fordi det er på denne låta Vidar Johnsen hummer i bakgrunnen, nei. Det er en nesten indiansk magi over denne låta, og gitarriffet treffer bena mer enn luftgitararmen. ”Fretwork” er en praktfull plate! Om du tror du har gått litt lei strenge-maskinen Bjørn Berge, som jeg skal innrømme at jeg har for 2-3 album siden, så er dette litt av en overraskelse. En miks av ro og energi, av tradisjonell Berge-blues og en søken mot spesielt norsk folkemusikk som er svært spennende i hans soloformat, og en miks av det forventede og overraskende nye. Dette er en artist som er på toppen av karrieren, og ikke noe er bedre enn å overraske alle som trodde de visste hvor de hadde Bjørn Berge hen. Jeg tror til og med Knut Buen vil feire en låt som ”Mountain boogie” (skrevet av Bjørn og Knut Reiersrud) med et godt gammelt hallingkast!