Dette er kanskje månedens sanneste platetittel. Trout har holdt på i tjue år, og har i den anledning plukket sammen et utvalg gamle innspillinger han liker godt selv og som ikke har vært lett tilgjengelige – radiosessions og den slags. Dette er satt sammen med noen nye låter. Og la det være sagt med en gang at det skal et trenet øre og en langt mer erfaren kjenner av Walter Trout enn denne anmelder for å høre forskjell på opptakene det i noen tilfeller ligger nesten tjue år imellom. Om noe så høres mannen langt mer opplagt ut på, for eksempel, de to låtene som er med her fra en BBC session fra 1991, enn han gjør på den LITT resignerte ”They Call Us The Working Class” som åpner moroa. For jeg MÅ medgi at det er morsomt dette. Walter Trout har alltid fremstått som en av gutta, og en talsmann for arbeiderklassen. Og det farger både utvalg og musikk. spenstig og opplagt bluesrock for folk som føler seg mest hjemme i flanellsskjorter med en six-pack på bordet. Du får et utvalg forskjellige live-opptak – et par fra Paradiso i Amsterdam, og samlingens aller eldste fra 1989, der Trout spiller på den lokale klubben sin i Huntington Beach – med Richie Hayward fra Little Feat som stepper inn på trommer. Å gå i detaljer på hver eneste låt ville føre altfor langt, og er heller ikke noe poeng. Liker du energisk bluesrock på elektrisk gitar, spilt av en av bransjens sanne entusiaster som åpenbart har hatt det moro i de tjue årene han har holdt på, er dette en overlegen hyggestund. Trout gikk i læra hos John Mayall. Jeg håper han har sendt ham denne plata, mesteren vil bli varm om hjertet.