For første gang i karrieren lar gitargeniet Knut Reiers­rud gitar snakke alene. Garth Hudson påpeker i intervjuet jeg gjorde med ham at av alle gitarister han har hørt, hvilket nok ikke er noe lite tall i seg selv, så hadde Knut en tone i gitarspillet sitt som han aldri har hørt fra andre. Og både Garth og andre som har satt spesiell pris på Himmelskip og Blå Koral vil finne denne reisen i et slags Østens landskap spennende! Gjester på disse innspillingene, som er en ide Bugge Wesseltoft har hatt om å gjøre en instrumental plate med Reiersrud for Jazzland lenge, er den iransk/norske perkusjonisten Javid Afsari Rad og trompetisten Nils Petter Molvær. Det er en lyrisk reise i et konsentrert, neddempet og nesten religiøst format. Musikk i jazz/verdensmusikk-format der fargene fra Østen skygger over røttene fra Setesdal for å si det slik. På mange måter er dette Reiersruds Paris, Texas-soundtrack. Sett det i lyset av en forlengelse av Blå Koral-skiva så har du hvertfall en viss pekepinn på hva slags kvaliteter som her dras opp. Gitar er en jazzplate, men det er like mye en instrumental gitarplate. En stemningsplate. Ikke noe du setter på i bakgrunnen når du skal ta ukas forsømte oppvask, men en plate for meditering, for tente lys i vintermørket. Og en plate hvor du kan studere hvor viktig det gjennomtenkte anslag på strengene er. Hvor spesielt det kan låte når det kunstneriske er frigjort fra å måtte tenke innplassering på VG-lista, og når følsomheten og arrangementene er bygd i samme ånd om å skape en uvanlig plate. Gitar er det. En uvanlig plate. Ikke en plate for hvermansen vil jeg si, men Reiersruds trofaste tilhengere vil ikke bli skuffet. Og når John Lee Hooker får sin egen låt med ”The Hook” tror jeg de fleste også kjenner på bluesnerven i gitarspillet på denne låta. En låt der Bigbang-bassist Nikolai Hængsle Eilertsen dukker opp, sammen med jazztrommeslager Andreas Bye. Kjent både fra Bugges verden, fra Sigurd Køhns kvartett og Elvira Nikolaisens orkester. De andre drar deg gjennom Indias uendelige sletter, over stille vann i den norske fjellheimen, inn i britisk folkemusikk, og gjennom Ry Cooders maleriske filmmusikk-landskap på Paris, Texas. Ja du finner endog spor av den religiøse og tidløse stemningen fra Blå Koral her også. Bare at Iver Kleives markerte orgel mangler og Knut Reiers­rud gitar får briljere i lys av Bugges mer forsiktige tangenter. Det er et vell av variasjon i stil, tempo og uttrykk på denne skiva. Er du opptatt av kunsten i musikken, av en gitars muligheter av uttrykk og sjel, er det bare å løpe og kjøpe. Knut Reiersrud skuffer definitivt ikke!