Det finnes mange sanger om Memphis, og det de stort sett har til felles er at det er flotte låter, gjerne slike en blir glad langt inn i sjela av. Selve juvelen er Marc Cohns “Walkin’ In Memphis, men vi kan i fleng nevne Chuck Berrys “Memphis, Tennessee”, Mott The Hooples “All The Way From Memphis”, John Fogertys “Big Train From Memphis” og John Hiatts “Memphis In The Meantime”. Og her kommer et par til i samme format. Både åpningskuttet og tittelkuttet “Memphis Song” på Tas Cru sitt nye produkt, handler om musikkbyen ved Mississippielva. Og for noen låter! Den uptempo, rocka “Heal My Soul” som møter deg når du setter på albumet, har denne bejaende “jeg må kommer meg til Memphis igjen”-attityden. Hør munnspillet, gitarsoundet og pianoet toppa av Tas’ vokal med et løft på refrenget. Dette biurde bli en hit hvis det fantes noen rettferdighet i musikkverdenen. Så roes det hele ned i “Memphis Song”, med spøkelsesaktig munnspill, slidegitar og Memphis’ egen Victor Wainwright på piano, før Tas tar ned speeden igjen. På “Fool For The Blues” byttes piano ut med cool orgellyd, og det hele kan minne om en blusa utgave av tidlig Dire Straits. Jeg er i ferd med å finne fram sekseren på terningen, men dessverre er de tre neste låtene litt mer anonyme, før det tar seg opp igjen på funky “One Eyed Jack”. Balladen “Queen of Heart” er rein balsam for sjela. På den slentrende, humoristiske “Don’t Lie To That Woman”, høres det ut som Tas har fått Booker T. Jones med på orgel, og på det jamprega avslutningskuttet “Can’t Get Over The Blues” er det mer Memphis sound á la Booker T and The M.G.’s. Med sitt tiende album (inkludert et barnealbum og et album for hundeelskere), burde det være tid for at Dr. Richard Bates alias Tas Cru, kunne spise kirsebær med de store. Er det lov å ønske seg mannen som har lagt sin akademiske karriere bak seg for å gi oss blues, kommer på neste års Notodden Blues Festival?