John Campbelljohn er canadier og er blitt kåret til såvel “Blues guitarist of the year” som ”Canadian slide guitarist of the year”. Den forrige plata hans ble også årets bluesutgivelse I Canada. Jeg skjønner at her er det nok en hvit flekk på kartet for min egen del som skal fylles inn. ”Good To Go” er hans åttende utgivelse, og her sløses det ikke med tiden. Fra første grep på gitaren er det klart at det handler om tøff, tung, gitarbasert bluesrock. Og med det formatet kunne dette fort blitt så vel monotont som anonymt. Når det ikke blir det er det fordi Campbelljohn overrasker på flere plan. For det første behersker han også sliden til fulle, i tillegg til å være en utmerket pedalsteel gitarist, i tillegg spiller han mandolin og bass når det trengs – og det veksles uanstrengt mellom instrumentene. Det hjelper selvfølgelig også godt på resultatet at vår mann har med seg et fjellstøtt komp der Andrew Lambert på bass og Neil Robertson på trommer kan måle krefter med Double Trouble eller Destroyers hvilken dag det skulle være. Campbelljohn forbløffer kanskje like mye ved å være en begavet tekstforfatter. Her leverer han god gammeldags ”storytelling” av et kaliber som imponerer. For de som trenger referanser kan det vel kanskje best beskrives som et fruktbart møte mellom George Thorogood og Tom Waits. Min personlige favoritt er ”The Ballad of Shorty and Jimmy Jones” som nesten blir episk der Campbelljohn presser inn et helt Film Noir manuskript på drøye fire minutter. Når John Campbelljohn også leverer, med et og annet unntak, musikk som hever seg himmelhøyt over gjennomsnittet av bluesrock så burde det egentlig ikke være noen grunn til å tvile lenger. Dette er snublende nær det punktet der det begynner å bli på sin plass å snakke om en fornying av genren. Hvis spenstig elektrisk gitarblues lyder som en anbefaling i dine ører, så har du en ordentlig godbit i vente. For min del tror jeg sannelig jeg blir nødt til å sjekke ut back-katalogen hans.