For alle som har vært opptatt av bluesrock, av bluesrock spilt med tung elektrisk gitar der pasjonen har vært mer på den riktige siden av bluesen enn i rockens hærstyrke, er dette et velkomment gjenhør med en hederskar. Tinsley Ellis satte bokstavelig fyr på sin karriere med albumet Fanning The Flames helt tilbake i (samtidig med at George Thorogood rocket boogien i senk på klubbene i USA og Stevie Ray Vaughan var navnet på en bluesgitarist som alle kunne. Tinsley vokste opp med kulturen på USAs coffeehouses. Mindre sosiale møtesteder der akustisk musikk ofte ble foretrukket, så da han ble sluppet løs av Alligator med masse watt i anlegget bak seg så traff han tonene de fleste andre misset. Men så fikk han problemer med å fornye seg, og bluesen gikk inn i en tung periode. Men nå har Tinsley Ellis ladet batteriene sine. Det er en grunn til at ringreven Bruce Iglauer har holdt fast på hans karriere på Alligator-labelen der de fleste andre mainstream bluesrock-artister har blitt borte. På sitt niende Alligator-album tar han ingen sjokkerende virkemidler i bruk. Det er fortsatt tung bluesrock i trioformatet, med innleid hjelp på Hammond orgel og piano. På mange måter representerer Tinsley Ellis i dag den bluesrock-fronten Luther Allison hadde på 90-tallet. Det er tungt, det er rockete, men bluesen og dens følelser og karakter ligger blytungt i bunnen! På dette albumet er en låt som ”Cold love, hot night” noe av det mest øyeåpnende innen følelsesladet bluesrock i form av det som musikalsk sett er en ballade. Joe Bonamassa-fansen har uten tvil mye å hente her. ”Amanda” er orgelfresende bluesrock ikke langt unna Jimi Hendrix’ nerve. Det samme kan sies om åpningssporet ”Sunlight of love”. ”Speak no evil” kan minne om Buddy Guys elektriske Chicago-blues, mens ”Loving for today” er soul/blues-ballade som minner om Robert Crays yngre og gode dager. Bluespurister kan godt være uenig med meg, men jeg mener dette er noe av det beste bluesen har å gi oss i dag. Når Rory Gallagher og George Thorogood rockes tungt gjennom gulvet med ”Grow a pair”, Allman Brothers Band vekkes til live med ”It takes what it takes”, og han tenner fakkelen på avslutningsnummeret ­”Rock­slide” som en nyfødt Elmore James, kjenner jeg at dette albumet kan stå for mange take-off på flyplassen min. Det er en fyrighet over slidegitarspillet hans, den rå stemmen der du kan høre at mandlene ikke er tatt, og den dyptliggende bluesnerven som gjør Tinsley Ellis til et førstevalg om du skal høre bluesrock i dag!