Danske René Evald har vært profesjonell musiker i førti år, i band denne anmelder riktignok aldri har hørt om, men kanskje er du så heldig at navn som Tripping Souls, Big Mama og Buffalo sier deg noe. Fordi, underveis har mannen blitt en usedvanlig god og engasjerende gitarist. Litt slentrende, litt laidback og med en nerve og en snert i spillet mange av hans kolleger kan misunne ham. Det skal også her fremheves at han på denne plata har med seg en herre som heter Lynne Wagner på Pedal Steel og Dobro som behandler instrumentene sine så du må ha et hjerte av stein for ikke å bli berørt. Evald står for arrangementene og fremhever selv og med all mulig rett Ry Cooder og Little Feat som store inspirasjonskilder. På denne plata har Evald tatt for seg det som åpenbart er en samling låter han liker godt, og du får hans versjoner av John Hiatts ”The River”, Woody Guthries ”Going Down The Road”, Bob Dylans ”Tomorrow’s Such A Long Time”, Randy Newmans utgave av ”My Old Kentucky Home” og Alfred Reeds ”Poor Man”. I tillegg har han tatt med et par tradisjonelle standardlåter fra den amerikanske folkemusikkulturen. Som dere skjønner er dette ikke en mann som er redd for å gape høyt, og det er en fryd å høre hvordan han får disse sangene til å høres riktige ut i den lette sommerkveldstemningen av amerikansk folkemusikk han ikler dem. Derimot skurrer det stygt i mine ører når han gir Creams ”Sunshine Of Your Love” den samme behandlingen, det er rett og slett ikke en sang som skal fremføres som om du sitter på vollen i Christiania og har gjort det du må for å komme i stemning et slikt sted. Og med et slikt kresent utvalg av coverlåter, som han jevnt over løser helt strålende, blir det også veldig åpenbart at Evalds egne ”Copenhagen Time” er et stykke fra å nå opp i dette selskapet. Det er og blir likevel en bagatell i totalvurderingen av det som må bli stående som en gjennomført og solid plate. René Evald er i ethvert perspektiv et morsomt bekjentskap for alle som liker gode gitarister med følelse og kjærlighet for faget – selv om jeg gruer meg til P1 på NRK får tak i denne og gir seg til å spille den ihjæl.